Bakgrunn
Klimavenner for Kjernekraft er sammen med andre miljøorganisasjoner med i referansegruppen til Norsk Nukleær Dekomissionering (NND). Der kommer vi med innspill til hvordan NND kan utføre oppgaven de har fått med det norske atomavfallet. Hovedsaklig ønsker vi at NND skal gjennvinne mest mulig av avfallet til nytt brensel, at avfallet ikke skal håndteres på en måte slik at man skaper unødig frykt, at man kan dele sluttlager med naboland som Finland og Sverige, og at et eventuelt norsk sluttlager tar høyde for kommende norsk kjernekraft. Hvis Norge først bygger et sluttlager, så bør det være stort nok til fremtiden.
De andre medlemmene i referansegruppa er Bellona, Natur og ungdom, Nei til atomvåpen, Norges miljøvernforbund, Naturvernforbundet og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet. De har et litt annet syn på kjernekraft, så her fungerer vi som en motvekt.
Detaljer
Norge har hatt et suksessfullt nukleært forskningsprogram helt siden 1951, da vi ble det 6. landet i verden med en kjernereaktor. Kjerneteknisk infrastruktur ble en hjørnestein for den tekniske kompetansen i fastlandsøkonomien, og ble brukt til blant annet å produsere tungtvann, medisinske radioisotoper, og utslippsfri prosessvarme. Det har også vært internasjonalt enestående forskning på kjernebrensler, blant annet thorium, og material- og prosessteknologi. Den norske staten utkontrakterte forskningen og infrastrukturen til Institutt for Energiteknikk, en selveid stiftelse. Fornyelsen og oppgradering av anleggene ble etter hvert ikke lenger prioritert av staten. De siste reaktorene i Halden og Kjeller ble stengt ned i 2018 og 2019.
Den nystartede etaten Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) skal etter hvert overta disse anleggene. Oppgaven til NND blir å stå for oppryddingen etter Norges nukleære virksomhet, og jobben skal være ferdig i løpet av 25 år. Dette inkluderer dekomisjonering av anleggene, håndtering av det brukte brenselet samt alt annet radioaktivt avfall produsert i Norge. For å gjøre det vil det være behov for å bygge nye anlegg for håndtering og lager. Akkurat hvordan alt dette skal gjøres utredes fortsatt. Det mest komplekse er å lagre det brukte brenselet og flere løsninger blir diskutert, bl.a. deponi i borehull eller fjellhall og/eller avtaler med andre land for hjelp med hele eller deler av prosessen med deponering.
Utfordringer
25-årskravet til NND kalles også generasjonsprinsippet, og er basert på at vår generasjon skal rydde opp etter oss slik at fremtidige generasjoner ikke får “vårt søppel”. Retningslinjene for beregning av selvkost bygger på prinsippet om at brukerne av dagens tjenester skal betale det disse tjenestene koster. Dette er fornuftig, men det er også viktig at vi ikke bruker så mye penger og ressurser på opprydningen at fremtidige generasjoner får mindre å rutte med heller. Derfor trenger vi en rasjonell og fornuftig opprydning. Om prinsippet ikke opprettholdes, kan man fort ende med med urealistiske antakelser som resulterer i sløsing. Det verste eksempel på det kan vi se i Tyskland, konsekvenser vi tidligere har presentert til NND. I Tyskland ser vi hva som skjer en gang generasjonsprinsippet er ignorert av lovgiveren: Tid er penger, og en uendelig langt prosjekt til å rydde opp vil koste uendelig med penger.
Samtidig skal miljø- og naturvern være ivaretatt, hvilket betyr at vi trenger en sirkulær økonomi og lave utslipp – av både radioaktivitet og karbon. I følge Miljødirektoratet er sirkulær økonomi det motsatte av en lineær økonomi. En lineær økonomi er basert på utvinning, produksjon og bruk, og forbrenning eller deponering av avfall. Ved å reprosessere deler av forskningsavfallet (å lage nytt brensel av gammelt avfall) fremfor å deponere det vil NND kunne bidra til en slik sirkulær økonomi.
Lave utslipp av radioaktivitet kan oppnås med en barrieresystem som fungerer i alle situasjoner, som avhenger av naturlige (ofte geologiske) og kulturelle (menneskelige) antakelser. Lave utslipp av karbon er selvfølgelig et kompleks tema for seg selv, men her ville det jo vært naturlig å lytte til anbefalingene fra det FNs klimapanel (IPCC) som beskriver en dobling til seksdobling av kjernekraft innen 2050. En kan derfor argumentere for at NNDs arbeid bør ta høyde for eventuell ny bruk av kjernekraft i Norge. Dessverre må oppryddingen av norsk nukleær virksomhet antas å være drevet av fossile energikilder, og det bør da være en balanse i hvor mange bygninger, transporter og boringer som utføres i løpet av oppryddingen. Vi håper samtidig at NND i etableringen av anleggene gjør minst og færrest mulige inngrep, både med tanke på naturvern, energibruk og økonomi, og samtidig bruker elektrifisert utstyr og prosesser i sine entrepriser så langt som mulig for å mitigere dette.
Løsninger
En organisasjon som tar på seg disse utfordringene må være i stand til å finne eksisterende løsninger til disse utfordringer. Dessverre er forvaltningen av kjernetekniske anlegg i Norge ikke immun mot uredelighet, som forsøkes skjules med manglende transparens. Derfor er vi heldige ved at NND støtter åpen og god dialog med sivilsamfunnet og ønsker å informere bredt. Vi er stolte av å samarbeide med NND og være de mest aktive innenfor NNDs referansegruppe for å fremme transparensen. Vi har blant annet også etterspurt hvorfor reprosessering, som internasjonalt er den beste praksisen til brukt brensel fra forskning, fordi det gir standardiserte emballasjer, ikke brukes der det er mulig, samt påpekt utilstrekkelig dokumenterte antakelser i den eksterne kvalitetssikringen (KS1) fra Statens konseptvalgutredning, og har ventet på svar fra NND angående dette siden 21. Oktober 2021.
I mellomtiden prioriterer NND arbeidet med den svenske leverandøren Studsvik om oksidering av brenselet, som vil bety at plutonium og uran må deponeres i tillegg til fisjonsprodukter og transuraner. Vi ser prosjektrisikoer knyttet til dette mer forskningsintensive løsningsforslaget, og håper at NND er forsiktige med bruken av skattepenger med tanke på en eventuell kontrakt med Studsvik. En garanti fra leverandøren for å oppnå de tekniske akseptansekriterier fra det finske deponien Onkalo vil være beroligende – det er KfK og NND stort sett enige i. Akseptanskritierier til et fremtidig deponi vil være del av en sammenhengende konsept.
For eksempel er konseptet KSB-3, som illustrasjonen nedenfor viser, en av de mest grundig utforsket i verdens. Akseptanskriteriene vil inneholde demonstrasjon av effektivitet og kompatibilitet av de tekniske barrierene som konseptet krever: (1) kapslingsrør, (2) kurv av støpt jern, (3) kobberkanister, (4) bentonitt, som er en slags behandlet leire, (5) krystallinsk berggrunn, enkelt sagt granitt. Fastlands-Norge er heldige å dele geologiske forhold med Finnland og Sverige, slik at KSB-3 fungerer like bra her.
Etter vår mening er det rimelig å anta at en kapsling av oksidert brenselet vil være nødvendig for å møte akseptansekriteriene, og at dette trinnet i prosessen kan heve kostnader og forsinke deponeringen. Tidlig i samarbeidet gav vi NND råd om å undersøke kravene til kapslingsrør fordi det likevel kan være grunn til å velge reprosessering for en større del av inventaret av brukt brensel. Ved reprosessering får Norge tilbake høyaktivt avfall i sylindere som er velkjent teknologi. Disse har egen barriere av glass og rustfritt stål som kan vises å være enda mer motstandsdyktig enn kapslingsrør som brenselet arver fra drift i reaktoren. For mer info anbefaler vi gjerne videoen fra leverandøren: https://www.youtube.com/watch?v=V0UJSlKIy8g
Figur: Det opprinnelig svenske konseptet til lagring av brukt brensel KBS-3 er skreddersydd til fennoskandiske geologiske forhold. Kilde: Holmboe (2011).