Billig finansiering er en av de viktigste faktorene for å få ned kostnadene for nye kjernekraftverk.
I EU diskuteres det nå om kjernekraft skal inkluderes i deres taksonomi over bærekraftige investeringer sammen med sol og vind og på det viset lettere få tilgang på kapital og billig finansiering. Ikke helt uventet er Østerrike i fyr og flamme over dette forslaget og vil gå rettens vei om kjernekraft inkluderes i Taksonomien.
Men hvorfor er det så viktig for anti-kjernekraft demagogene i Østerrike å nekte kjernekraft tilgang på billig kapital? Vel, fordi billig finansiering er en langt viktigere faktor for å få ned kostnaden for ny kjernekraft enn mange forstår (jeg har i alle fall ikke skjønt det før).
Økonomi har i grunn blitt det siste fikenbladet kjernekraft-motstandere gjemmer seg bak, etter at de har forstått at de fleste klassiske argumentene mot kjernekraft er basert på misforståelser, overdrivelser eller bare kunnskapsløshet.
Og på overflaten kan det virke som de har rett når en ser at strømmen fra det nye kjernekraftverket Hinkley Point C i Storbritannia vil koste over 1 kroner per kilowattime når det kommer på nett i 2026.
Tilsvarende har britene sett et enormt fall i kontraktsprisen på havvind som er ned fra 1,50 kroner for 10 år siden til under 50 øre per kilowattime for de nye parkene som skal bygges i årene som kommer.
Det som er merkelig når en ser på byggekostnadene isolert for havvindparker er at de har ikke kommet ned i noe samme takt som kontraktsprisene. Her er en graf som viser byggekostnadene til de største havvindparkene i Storbritannia siden 2007. Det er i alle fall ingen klar trend på reduserte kostnader.
Det som derimot har blitt mye lavere er marginene selskapene som eier disse havvindparkene legger inn. Marginene er nå så lave at forskere advarer mot at Equinor sin gigantiske nye havvindpark som bygges i 2023 ikke er lønnsom.
Og dette til tross for at investorer elsker havvindparker og de har tilgang på den billigste finansieringen i verden.
En tilsvarende reduksjon i finansieringskostnader og marginer har derimot ikke skjedd i kjernekraftindustrien. Så la oss prøve å regne litt på hvordan reduserte finansieringskostnader ville ha påvirket både byggekostnadene og strømprisen for et nytt kjernekraftverk.
I forskningslitteraturen oppgis ofte byggekostnadene for et kjernekraftverk i det som kalles Overnight Construction Cost (OCC) Dette forutsetter at kjernekraftverket står ferdig over natta og er et vis å unngå at finansieringskostnadene kommer i veien for hva selve kraftverket koster.
Ved å luke ut finansieringskostnader som variabel kan de lettere sammenligne de rene byggekostnadene til reaktorteknologien over tid og i flere forskjellige land.
Men om vi vil bygge oss et kjernekraftverk må vi nesten regne inn finansieringskostnadene for å få det fulle bildet. Når vi hører at eksempelvis Hinkley Point C koster 22 milliarder pund å bygge er det inkludert finansieringskostnadene.
Det skal nemlig vise seg at finansieringskostnader er helt ekstremt viktige på slike giga-prosjekter.
I denne studien (Lovering et. al 2016) oppgir de OCC i Tyskland på 80-tallet til å ligge rundt 30 millioner kroner per MW, inflasjonsjustert til 2010. Dette er blant de siste reaktorene bygd i Europa (Siemens Konvoi), og de er reaktorene som i størst grad likner de nye reaktorene EPR som nå bygges, så de er et fint utgangspunkt.
På 80-tallet hadde også Europa en kompetent nukleær industri som bygde kraftverk på rekke og rad, stort sett til avtalt pris og til avtalt tid. De raskeste prosjektene i Frankrike ble bygd på fire år, mens det forekom tilfeller, som i Tyskland der massive protester og politiske drakamper, gjorde at byggetida dro ut til 8 år.
For en referanse er det nå anslått at de to EPRene (2 x 1650 MW) som bygges ved Hinkley Point C kommer til å koste 78 millioner kroner per MW, men det er altså inkludert finansiering. De to reaktorene ved HPC er planlagt ferdigstilt på 10 år.
Samme hva man bygger kan vi anta at finansieringskostnadene, eller renta som vi vanligvis kaller det, er høyere i byggeperioden enn de er når anlegget står ferdig og produserer noe. De som låner ut penger er ikke glade i usikkerhet og det er alltid usikkerhet i en byggeperiode. Usikkerhet gir høyere rente.
Men det finnes også måter å redusere investorers opplevde risiko. Statlige garantier kan gis, selskapene som bygger reaktorene kan ha plettfri historikk på å bygge til tid og avtalt pris, og det kan være stor enighet på begge sider av det politiske spektret om at prosjektet skal gjennomføres.
Det motsatte kan også være tilfellet.
Staten kan nekte å stille opp med finansiering. Det kan være stor politisk uro, massiv negativ oppmerksomhet rundt teknologien i sivilsamfunnet og det kan være tidligere klønete håndtering av prosjekter som har gått langt over tid og som har gått på gigantiske kostnadssprekker.
Det er i sistnevnte tilstand de fleste europeiske og amerikanske kjernekraft-selskaper har befunnet seg siste 20 år. I Asia, med unntak av Japan (av åpenbare årsaker), har det motsatte vært tilfelle.
Så la oss forsøke å finne ut hvordan finansieringskostnader alene påvirker byggekostnadene for en nøkkelferdig reaktor, og så se på hvordan finansieringskostnadene i driftsperioden påvirker prisen du må ha for strømmen.
For å forklare dette i praksis har jeg laga dette regnearket som ganske forenklet forutsetter at byggekostnadene (OCC) spres ut jevnt ut over de årene det tar å bygge kjernekraftverket og at vi for hvert år betaler rente på hva byggingen, rente inkludert, har kostet hittil. Det finnes nok mer raffinerte måter å gjøre det på, men prinsippet blir det samme.
Først kan vi se på 10 års byggetid og henholdsvis 12 og 6 prosent rente i byggeperioden. OCC er det samme med 30 millioner kroner.
Bare med å halvere renta kutter vi byggekostnadene for ferdig kraftverk fra 58 til 41 millioner kroner per MW. Det er en reduksjon på 33 prosent.
Men hva om vi er i stand til å bygge reaktorer på 5 år, som vi gjorde i Europa på 80-tallet og som russerne, kineserne og sørkoreanerne gjør i dag?
Ved 12 prosent rente kommer vi da ut på 42 millioner kroner per MW, og med halv rente er vi nede på 35 millioner kroner per MW.
Uten å gjøre noe som helst med reaktorteknologien har vi altså kutta byggekostnadene med nesten 40 prosent.
Og så kan vi gjøre det samme for driftsperioden.
Antakelsene her er som følger: kraftverket skal være nedbetalt innen 35 år. Renta er henholdsvis 9 prosent for kraftverkene med dyr finansiering og 4,5 prosent for de med billig finansiering. Driftskostnadene (drivstoff, vedlikehold, lønn, avfallsfond) er på 16 øre per kWh.
For kraftverket med lang byggetid og dyr finansiering under driftsperioden må vi ha 70 øre per kWh.
For kraftverket med lang byggetid og billig finansiering under driftsperioden må vi ha 43 øre per KWh.
For kraftverket med kort byggetid og dyr finansiering under driftsperioden må vi ha 55 øre per KWh.
For kraftverket med kort byggetid og billig finansiering under driftsperioden må vi ha 39 øre per KWh.
Det er med andre ord ikke langt unna vi halverer strømprisen ved å halvere renta og halvere byggetida.
Totalt sett vil finansieringskostnadene for et kraftverk med lang byggetid og høy rente komme på nesten 400 milliarder kroner, kontra 112 milliarder kroner for kraftverket som bygges raskt og med billig finansiering.
Det jeg kaller rente her kunne vi like så gjerne bestått av flere faktorer som utbytte til eiere, fortjeneste på innskutt egenkapital, ekstern finansiering og hva veit vel jeg. Men utfallet er det samme og det viser hvor skoen trykker.
Finansieringskostnader er en enorm faktor i hva et kjernekraftverk koster og igjen hva strømmen fra et kjernekraftverk vil koste.
Det samme fant ingeniør og energirådgiver Joris van Dorp da han så på økonomien til Hinkley Point C. De to selskapene som bygger kraftverket har inngått en avtale om en garanti-pris på 92 pund per MWh som inflasjonsjusteres oppover hver år i 35 år. 64 prosent av dette er kostnader knyttet til finansiering, forrenting av egenkapital og utbytte til eierne.
Og han er ikke den eneste som har sett på økonomien til HPC. Det som tilsvarer Riksrevisjonen i Storbritannia, National Audit Office, skreiv i 2017 en rapport som viser at om HPC ble finansiert med risikofri statlig kapital med 2 prosent avkastning kunne strømmen kostet i underkant av 30 pund per MWh (i stedet for 92 pund).
Om vi legger min litt grovkornede regnemodell til grunn vil det si at Overnight Construction Cost for HPC antakelig ligger rundt 40 millioner kroner per MW. Hvilket betyr at halvparten av hva anlegget koster når det er ferdigbygd er finansieringskostnader.
Dette er årsaken til at britene nå utreder den såkalte RAB-modellen for å finansiere nye kjernekraftverk i kombinert med direkte statlig eierskap. RAB-modellen er tidligere brukt på store infrastrukturprosjekter som strømnett, flyplasser og kloakkanlegg, og sørger blant annet for inntekter i byggeperioden og gjør det lettere for risikoaverse pensjonsfond (som kan tilby billig finansiering) og liknende å kjøpe seg inn i prosjektene gjennom statlige garantier.
At de to selskapene som bygger Hinkley Point C, fortsatt er helt etter skjema til tross for både Brexit og pandemi hjelper også litt på hvor motivert britene er på direkte statlig eierskap. Det er lettere å få med investorer når man viser at en faktisk kan bygge disse maskinene.
The Nuclear Industry Association (NIA) i Storbritannia mener RAB-modellen kan gjøre at strømmen fra kraftverket Sizewell C komme til å koste rundt 60 pund per MWh. Sizewell C er tenkt som en kopi av HPC som igjen vil gjøre det mulig å redusere både byggetid og kostnad gjennom repetisjon.
NIA anslår i en rapport at å kutte OCC med 1 milliard pund for et kjernekraftverk som HPC vil føre til en reduksjon i strømprisen på 2 til 3 pund per MWh. Men å kutte finansieringskostnadene med 1 prosent vil redusere strømprisen med 8 til 9 pund per MWh.
Det er lett å bli gira på nye reaktor-designs, nye kjølemedier, nye måter å moderere nøytronene, thorium, og modulbaserte små reaktorer, men alt det er bortkastet om ikke finansieringskostnadene reduseres.
Og det er ikke å komme unna at nettopp dette med å øke investorers opplevde risiko og dermed øke finansieringskostnadene har vært det mest vellykka trikset til kjernekraft-motstandere i Europa og i USA.
Dette er også grunnen til at noe av det viktigste som kan gjøres for at Europa og USA igjen kan begynne å bygge reaktorer som på 70- og 80-tallet er å bygge opp grasrotbevegelser for kjernekraft. Ved å få politisk ro på begge sider av det politiske spekteret kan investorer bli tryggere på å låne ut milliarder av dollar til slike langvarige investeringer.