Hva gikk galt med the nuclear renaissance?

Kjernekraftindustrien som skulle gjenoppstå i Vesten gjenoppsto i Asia i stedet. Her ved Yangjiang Nuclear Power Plant i Kina. Foto: CGN

På starten av 2000-tallet var det mye snakk om det som ble kalt “the nuclear renaissance”.

Håpet var at kjernekraftindustrien skulle få en ny byggeboom i Vesten på grunn av stadig skjerpede klimakrav og at sol og vind var kostbare umodne teknologier som enda ikke ble sett på som reelle alternativer. 

I tillegg hadde mye av den politiske motstanden dabbet av. Det var lenge siden babyboomers hadde hatt atomvåpen-øvelser der de gjemte seg under skolepultene i USA og ikke bare begynte folk å få Tsjernobyl-ulykka på avstand, men konsekvensene virket være langt mindre enn fryktet. 

Men sånn gikk det ikke. Av seks nye reaktorer påbegynt mellom 2000 og 2010 i EU og i USA, er to av dem kansellert og ingen av de resterende fire er ferdig bygd. Alle er de i størrelsesorden 2 til 4 ganger over budsjett og årevis etter tidsskjemaet. 

Så hva gikk galt med the Nuclear renaissance? 

MESSMER-PLANEN

Det er det flere som lurer på, også i Frankrike, og i oktober i fjor kom det en rapport på nettopp det skrevet for den statlige franske energigiganten EDF som nå til slutt har endt opp som utbygger for begge katastrofe-prosjektene i EU, det ene ved Flamanville i Frankrike og det andre ved Olikuioto i Finland.  

I 2006 da EDF bestemte seg for å bygge reaktoren ved Flamanville hadde ikke den franske kjernekraftindustrien bygget reaktorer siden 90-tallet. Da ble de siste reaktorene ferdigstilt i det som er det største og mest suksessfulle rektorprogrammet noe land har gjennomført. 

Etter oljekrisa på starten av 70-tallet da prisen på olje ble firedoblet nesten over natta var mange land nødt til å revurdere sin energiproduksjon. Land uten store innenlands forekomster av kull hadde fram til da brent olje for elektrisitetsproduksjon, men det viste seg både være sårbart for internasjonale hendelser og for kostbart. 

For land som Sverige og Frankrike ble kjernekraft sett på som et godt alternativ, og franskmennene vedtok Messmer-planen i 1974, oppkalt etter statsminister Pierre Messmer. Planen var å bygge ut kjernekraft for å erstatte olje og elektrifisere alt i samfunnet, med slagordet «In France, we do not have oil, but we have ideas.»

Messmer-planen i Frankrike førte til en større utbygging av kjernekraft enn i noe annet land. Foto: By Theanphibian – Own work, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=10123493

Mellom 1977 og 1999 bygde Frankrike ut 58 reaktorer med en total kapasitet på 64 GW og fikk en høyere andel kjernekraft, 80 prosent på det meste, enn noe annet land. Totalt kostet hele programmet rundt 80 milliarder euro (2010), og Frankrike fikk både billig strøm og tilfeldigvis også en nesten CO2-fri strøm. 

I 1980 koblet de åtte reaktorer opp på nettet, i 1981 koblet de opp sju. Knapt noe land har bygd så mange reaktorer så raskt som Frankrike gjorde. 

100 TYPER OST, 1 REAKTOR

Selv om programmet var vellykket var det heller ikke uten enkelte prosjekter som gikk langt over budsjett og langt over planlagt konstruksjonstid. De bygde alltid to og to reaktorer, og gjerne flere par på samme kraftverk. 

Det blir sagt om Frankrike at de har 100 typer ost og 1 type reaktor, mens det er motsatt i USA. Nå har franskmennene nok enda fler typer ost, men de har også noen flere reaktorer. Men variasjonen i de første generasjonene er små og kunnskap ble bygd stein på stein. 

De raskeste prosjektene var nede under fem års byggetid, der Blayais 1 på 900 MW tok fire og et halvt år. Gjennomsnittlig byggetid for denne generasjonen relativt enkle, men også som vi veit nå i ettertid sikre, reaktorene på 900 MW var seks år. 

Men i takt med at flere og flere lag med sikkerhetssystemer skulle inkluderes ble reaktorene større og større. Det blir billigere å montere dobbel eller trippel reaktorkjøling hvis du kan fordele kostnaden ut på flere kilowattimer i året. Og i takt med økende størrelse og økende antall sikkerhetssystemer øker også kompleksiteten i prosjektene. 

De to siste reaktorene franskmennene bygde, Civaux og Chooz, var på 1450 MW og tok henholdsvis 11 og 12 år å bygge. Og dette var da de hadde en industri som kontinuerlig hadde bygd reaktorer i snart 25 år. 

Den franske reaktorflåten er totalt på over 60 GW.
Foto: By Sting and Roulex_45 and Domaina and Calvin411 – Base map: Nuclear_power_plants_map_France-fr.svg by StingModifications by Roulex_45 and Domaina and Calvin411, CC BY 2.5, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=51334627

Det de så i det franske reaktor-programmet var at de første reaktorene i en ny serie gjerne gikk noe over budsjett og byggetid, og at det falt etter hvert som samme reaktor ble bygd igjen og igjen. Men det ble altså bare med de to N4-reaktorene, franskmennene hadde all den strømmen de trengte på 90-tallet. 

Mer enn ti år senere, når mye av den praktiske kunnskapen er borte, skulle de altså sette i gang å bygge den helt nye European Pressurized Reaktor (EPR) på 1600 MW. Den er altså enda større, enda mer komplisert, enda bedre og enda sikrere. Så hvor lang tid planlegger de å bruke? Fem år er planen. 

Ikke helt overraskende gikk ikke det så bra. 

AVENGERS-REAKTOREN

Opprinnelig var EDF interessert i å bygge videre på N4-serien på 1450 MW. Men på begynnelsen av 90-tallet begynte EDF og ledende tyske elektrisitetsselskaper å jobbe med en felles europeisk reaktorteknologi. 

Denne reaktoren skulle bli hetende European Pressurized Reactor (EPR) og planen var å samle det beste fra 80-tallets tyske og franske reaktorteknologi i en ultimate edition reaktor.  

Det er lett å glemme i dag, men Tyskland hadde faktisk en av Europas beste og mest teknisk avanserte flåte av reaktorer på starten av 90-tallet. Folk i industrien jeg har snakket med får et litt drømmende blikk og snakker nesten lyrisk om Konvoi-reaktorene (1400 MW) som ble bygd av Siemens på 80-tallet. 

Isar Nuclear Power Plant i Tyskland. Reaktoren fremst i bildet er av typen Konvoi som ble bygd av Siemens på 80-tallet. Foto: By E.ON Kernkraft GmbH – E.ON Kernkraft GmbH, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=3772291

Dette skal være det beste som noensinne er laget av reaktorteknologi, og planen på 80-tallet var at Siemens skulle bygges en hel flåte av dem i Tyskland. Det ble med tre reaktorer som fortsatt er i drift, men skal stenges i 2022 på grunn av Energiewende. 

EPR-konseptet skulle ha alt som kunne oppdrives av sikkerhetssystemer og skulle kunne passere alle lands regulatoriske krav, så også de tyske myndighetene. Sannsynligheten for en ulykke skulle være en tiendedel av de allerede ekstremt sikre N4 og Konvoi-reaktorene. 

DOBLE VEGGER OG FIREDOBBEL KJØLING

Blant annet skulle reaktoren ha det som kalles dobbel beskyttelsestruktur med en indre helsveist metallvegg. Beskyttelsestrukturen er konstruksjonen som omslutter selve reaktorkjernen og som blant annet manglet på reaktoren i Tsjernobyl. Den sikrer at alt fissilt materiale holdes på plass (containment structure) uansett hva som skjer både på utsiden og innsiden av reaktoren.

N4-reaktoren og mange av de vestlige reaktorene bygd på 70- og 80-tallet hadde en enkel armert betongvegg på i overkant av en meters tykkelse. Innvendig er beskyttelsestrukturen på en EPR 60 meter høy og har en diameter på 45 meter. 

Veggene er doble , hver av dem på 1,8 meters tykkelse, der den ytterste betongveggen skal tåle treff av et passasjerfly, og den indre spennarmerte betongveggen skal være lufttett selv under høyt trykk og temperatur. Den indre veggen har i tillegg en heldekkende seks millimeter tykk metallvegg.  

Oversikt over sikkerhetssystemene i en EPR. Skjermdump fra IAEA-rapport.

Både ved ulykken som skjedde ved Three Mile Island i USA i 1979 og ved Fukushima i 2011 var problemet å få kjølt ned reaktorkjernen etter at kjedereaksjonen hadde stoppet. En reaktor som EPR’en har en termisk maks effekt under drift på 4500 MW. Under et jordskjelv eller liknende stoppes kjedereaksjonen i reaktoren ved hjelp av kontrollstaver som går inn i reaktoren. Men fortsatt vil det være en varmeproduksjon på rundt 7 prosent igjen i kjernen

Kjedereaksjonen i uran er stoppet, men fisjonsproduktene i brenslet er fortsatt radioaktive som når de henfaller sender ut noe varme og denne varmen må transporteres ut av kjernen. Et døgn etter at kjedereaksjonen har stoppet er denne effekten bare på 1 prosent, men fortsatt, for en EPR, er det altså 45 millioner watt som må ut av reaktorkjernen så den ikke smelter. 

Reaktorene ved Fukushima hadde et reservekjølesystem, dieselgeneratorer i en bygning som ble fylt av vann under tsunamien. Ved TMI førte en kombinasjon av operatørfeil og en defekt ventil til at kjernen ikke fikk tilført mer kjølevann. EPR’en på sin side har fire uavhengige kjølesystem som hver av dem alene kan kjøle ned reaktoren i tilfellet en ulykke. 

EPRen har et eget rom i bunnen av reaktorbygningen som skal kunne fange opp smeltet reaktorbrensel om absolutt alt går galt. Skjermdump fra IAEA-rapport

Den har også det som kalles en “core catcher”, et rom i bunnen av reaktorbygningen der reaktorkjernen kan smelte ned i om den ikke fikk kjølvann. Målet var å lage en reaktor som, om alt går galt og reaktorkjernen smelter, ikke frigir noen radioaktive stoffer til miljøet. Det skulle ikke være nødvendig å evakuere folk verken under en ulykke eller i etterkant. 

Resultatet er en reaktor med nesten dobbelt så mye betongkonstruksjon som forrige generasjon franske reaktor (400 000 tonn betong), to ganger 1,8 meter tykke betongvegger, 1000 ulike rom, 15 0000 ventiler, 4000 kilometer kabel og 150 kilometer med rør. 

Datagenerert illustrasjon av EPRen i Finland Foto: By Framatome ANP, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=459480

SKAL BYGGES PÅ FIRE ÅR

Men på slutten av 90-tallet, da reaktoren sånn omtrent var ferdig designet, hadde ikke Frankrike noe behov for flere reaktorer, de hadde mer enn nok kraft fra før. Og Tyskland fikk en regjering som var fullstendig i mot å bygge flere kjernekraftverk, og forlot i 1998 hele EPR-prosjektet.

På 90-tallet var det to franske selskaper som bygde reaktorer; EDF bygde reaktorer i Frankrike, og Framatome bygde samme type franske reaktorer i utlandet. Rundt årtusenskiftet fusjonerte Siemens sin nukleære del og Framatome til Areva NP. 

Da nærmer vi oss tidspunktet for den såkalte nukleære renessansen og det var i ferd med å bli tøvær for bygging av nye kjernekraftverk i Europa. Finland var et av landene villige til å bygge nye reaktorer og TVO, et samvirkeselskap av flere energikrevende industribedrifter, hentet i 2003 inn anbud på å bygge en ny nøkkelferdig reaktor ved kjernekraftverket Olkiluoto. 

Anbudet ble vunnet av Areva NP som mente de kunne bygge en ny EPR på 48 måneder for 3 milliarder euro. Fire år der altså. Og det i Finland, et land som ikke hadde bygd reaktorer på 20 år. 

Denne suksessen satt visst ikke så godt for EDF som så på Areva NP som en konkurrent til tross for at de mer eller mindre motvillig hadde vært sammen om designet på den nye EPRen. At Areva fikk komme i gang å bygge reaktoren først ville føre til at en rekke elementer innen design og utførelse ble bestemt av konkurrenten, og det var ikke helt populært hos EDF. 

EDF ville komme i gang så fort som mulig å bygge sin første EPR for å høste erfaringer og kunnskap slik at de var klare for den store utskiftingen av 900 MW reaktorene de antok ville komme midt på 2020-tallet når første generasjon reaktorer egentlig skulle stenges ned etter 40 år.

Etter en treårig prosess ble det i mai 2006 vedtatt av styret i EDF å bygge den nye EPRen ved Flamanville på kysten av Normandie. Også denne reaktoren skulle koste i overkant av 3 milliarder euro og produsere strøm for rundt 40 euro per MWh og konkurrere godt med gasskraft. 

 Fra byggingen av Flamanville 3 i Frankrike. Foto: By schoella – panoramio, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=27485793

Sånn gikk det ikke. 

I oktober 2019 antok de at bygginga minst ville ta 15 år, og koste tre til fire ganger mer enn opprinnelig planlagt. I skrivende stund er ingen av de to europeiske reaktorene koblet til nettet. 

SVEISER SOM IKKE HOLDER KVALITETSKRAVET

Betyr dette da at EPRen er umulig å bygge? Nei, for parallelt har det blitt bygd to EPRer i Taishan i Kina. Byggestart der var i 2009 og 2010, og de ble henholdsvis koblet til nettet i 2018 og 2019 til en total kostnad av 12 milliarder euro. Dette er omtrent en dobling av hva som opprinnelig var planen, men altså langt bedre enn de to reaktorene i Europa. 

Rapporten fra i fjor høst ramser opp over flere sider en rekke hendelser som gjør at framdrifta ved Flamanville stopper opp. Mye av det virker være helt elementære greier som feil i armering og betong, uregelmessigheter i materialet brukt reaktortanken og ikke minst sveising som ikke holder kvalitetskravet. Så mye dårlige sveiser. 

I 2008 og 2009 fant de at sveiser på reaktorens innervegg ikke møtte kvalitetskravene og måtte gjøres på ny. Dette er altså bare en helsveist innervegg i beskyttelsesstrukturen rundt reaktoren. Forsinkelse; 11 måneder. 

I 2012 fant sikkerhetsmyndighetene feil på sveisene som holder oppe traverskrana som sitter helt i toppen på reaktoren og brukes til å løfte inn og ut reaktorbrensel under drift, og til å løfte alt utstyret inn under byggingen. Ikke bare må sveisene gjøres på nytt, de må bygge hele konsollen på nytt. Forsinkelse: 12 måneder. 

Det siste nå er at sveiseskjøter i røra som går gjennom den doble beskyttelsesstrukturen på reaktoren ikke holder kvalitetskravet. Eller, egentlig holder visst sveisene mål i forhold til hva franske strålevernmyndigheter krever, men EDF hadde satt seg selv nye krav til disse sveisene, og ikke klart å kommunisere det til selskapet som skulle sveise dem. Disse sveisene sitter ekstremt utilgjengelig til i mellom de to 1,8 meter tykke betongveggene. Planen er at det skal utvikles en sveiserobot som skal inn og legge nye sveiser og de håper å sette reaktoren i drift i 2023. 

DESIGNEN VAR IKKE FULLFØRT

Rapporten fra i fjor høst legger ikke akkurat fingrene imellom når den kritiserer hvordan EDF har ledet dette gigantiske prestisjeprosjektet på kysten av Normandie. Eller rettere sagt ikke ledet prosjektet. Blant annet fikk ikke byggearbeidet en egen fulltids prosjektleder før i 2015 (!). EDF kritiseres også for ikke å ha tatt i bruk prosjektledelse metoder fra andre liknende industrier, for ikke å ha delt og kommunisert planlegging med underkontraktører, og så videre og så videre. 

At designarbeid har vært delt mellom EDF, Framatome og Siemens har også ført til forsinkelser. Og selv om den grunnleggende designen av selve reaktoren var gjennomført da grunnarbeidene begynte i 2006, ble det i 2007 anslått at det manglet minst 40 prosent av designen av det sivile anlegget rundt. Planen var at dette skulle ta rundt 3 millioner timer å fullføre. De siste anslagene nå ligger på 20 millioner timer. 

Men en byggetid som varer så lenge som den har gjort ved Flamanville har ført til regulatoriske problemer. Et eksempel som rapporten nevner spesifikt var lokket på selve reaktortanken som opprinnelig ble smidd i 2006. Dette lokket er fem meter i diameter og veier over 100 tonn og holder på plass varmen og trykket som skapes i reaktortanken. En rimelig viktig del av et kjernekraftverk kan man si. 

Problemet var at kvalitetskravene til denne delen skulle endres i 2011, og det visste Areva, men i dialog med den franske sikkerhetsmyndigheten gikk de i gang med produksjonen uansett. Reaktoren skulle jo være ferdig i god tid innen regelendringen. Vel, det var den ikke. Og i tillegg klarer heller ikke denne underkontraktøren å sveise godt nok, Areva oppdager kvalitetsfeil i 80 prosent av sveisene. Sveisene utbedres, men nye feil oppdages. 

Reaktorlokket blir for første gang testet under realistiske forhold i det som kalles “hot function tests” i 2018, og fungerer som det skal. Men 1700 målinger og tester til tross var det allerede bestemt at lokket skulle byttes og EDF hadde bestilt et nytt reaktorlokk for levering i 2024. 

MISTET KOMPETANSE

Rapporten konkluderer med at det er tapt kompetanse i hele den franske verdikjeden for bygging av nye reaktorer som er årsak til problemene ved Flamanville. Spesifikt peker de på mangelen på kvalifiserte sveisere som et stort problem og årsaken til mye av forsinkelsene. Dette gjelder både helt ordinære sveiser i eksempelvis festene til en traverskran og sveiser som møter kvalitetskravene i kjernekraftindustrien (reaktortank, trykksatte rør osv). 

“lack of competence of the companies concerned and real shortages of qualified welders“

Mye av de samme problemene finner vi igjen på det finske EPR-prosjektet. Allerede i 2005 begynte problemene og da med noe så grunnleggende som kvaliteten på den 3 meter tjukke betongplata reaktor-bygningen hviler på. 

Bygging av Olkiluoto 3 i Finland. Foto: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5e/OL3.jpg

En rapport fra STUK, de finske strålevernmyndighetene, viser at det var dårlig kontroll på byggeplassen, selskapene i verdikjeden som skulle lage betongplata hadde ingen felles oppfatning om kvalitetskrav, kvalitetskravene var ikke klargjort for selskapet som skulle levere betongen, og det var uklare ansvarsforhold på byggeplassen. 

Etter mye fram og tilbake ble det bestemt at det skulle støpes et ekstra lag over den opprinnelige betongen, selv om den stort sett holdt mål. 

Noe annet som skulle være relativt elementært var den seks millimeter tjukke indre veggen i reaktor-bygningen. Denne veggen skulle prefabrikeres i Polen og monteres og sveises ferdig på stedet. Men der fant STUK at sveisefugene ikke var utført i henhold til kravene, som førte til at sveisene måtte gjøres på nytt. 

I tillegg skal en rekke rør gå gjennom disse platene, og det skal festes utstyr på dem. Men på grunn av de stadige forandringene i design, og manglende kommunikasjon, kom dette utstyret på feil sted. 

Noe som ytterligere har komplisert ting i Finland har vært at Siemens, som Areva skulle bygge reaktoren sammen med, helt har valgt å legge ned sin nukleære avdeling. Så der all hardware har vært på plass siden 2014 har det tatt ekstremt lang tid å få på plass alle styresystemer og software på grunn av uenigheter med Siemens. 

MANGLER IKKE SVEISERE I KINA

Men i Kina er det ikke mangel på kvalifiserte sveisere eller kvalifiserte støpere. Og det gjenspeiles også i hvordan det gikk med de to reaktorene som har vært bygd i Taishan. Kina har siden starten av 90-tallet kontinuerlig bygd reaktorer, noen av de første reaktorene de bygde var i samarbeid med franskmennene som eksporterte reaktortypen som fortsatt i dag utgjør ryggraden av den franske reaktorflåten; CP2 på 900 MW. 

Kineserne bygde fire av disse og videreutviklet dem til sin egen CPR-1000. Som for veldig mye annet er også det kinesiske reaktorprogrammet det største i verden og de har, i tillegg til å utvikle sin egen teknologi, fått inn russiske, kanadiske og amerikanske selskaper for å bygge kjernekraftverk. Og selvsagt for å overføre teknologi. 

De to reaktoren ved Taishan ble bygd på 10 år. Foto: EDF Energy

Byggingen av de to reaktorene ved Taishan startet i 2009 og der kunne de ta i bruk kunnskapen fra fire år med bygging i Finland og to år i Frankrike. I 2016 startet byggingen av to EPR’er ved Hinkley Point i Storbritannia, og i fjor sommer støpte EDF ferdig den første reaktorbasen på samme dato som de hadde satt som mål tre år før. 

Reaktorbasen på den andre reaktoren ved Hinkley Pont C ble støpt ferdig forut for skjemaet i sommer. Foto: EDF Energy

I sommer støpte de ferdig den andre reaktorbasen forut for skjemaet. Ved samme punkt i byggeprosessen var både reaktoren i Finland og i Frankrike langt over budsjett og langt etter tidsskjemaet. Om noe virker det som om franskmennene har tatt lærdom fra de tre foregående prosjektene. 

HISTORY REPEATING I USA

Begrepet “the nuclear renaissance” kommer fra USA og deres store håp for en gjenoppliving av kjernekraftindustrien sin kom i form av fire AP1000-reaktorer som skulle bygges ved to kjernekraftverk i Georgia og i Sør Carolina. 

Men i USA sto det om mulig enda dårligere til med kompetansen på bygging av kjerenekraft. På starten av 2000-tallet var det over 20 år siden sist gang en ny reaktor hadde blitt godkjent for bygging, da hele industrien stengte ned etter Three Mile Island-ulykken i 1979. 

AP1000-reaktoren til det gamle og erkeamerikanske selskapet Westinghouse skulle være enklere å bygge, mer standardisert, ha færre rør, enklere pumper og ikke minst bruke gravitasjon til å drive nødkjøling av reaktorkjernen i tilfelle en ulykke. Den skulle være “walk away safe”.

AP1000-reaktoren skulle være enklere og mer basert på prefabrikkerte moduler, og dermed enklere å bygge i følge Westinghouse.

Reaktoren er en videreutvikling av en av de mest bygde reaktormodellene i verden, Westinghouses System-80 som blant annet ble eksportert til Sør Korea på 80-tallet. APR-1400 reaktorene som sørkoreanerne bygger og selger er basert på System 80 fra Westinghouse. 

I 2008 inngikk Westinghouse en avtale om å bygge fire AP-1000 reaktorer for kraftselskapene Southern Company og Scana Corporation. 

Tidlig i byggeprosessen ved Vogtle Kjernekraftverk i Georgia i USA. Foto: By Charles C Watson Jr – Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=17200381

Til å bygge disse to kjernekraftverkene valgte Westinghouse Shaw Group, et selskap ledet av James Bernhard Jr. som blir beskrevet som en klassisk entreprenør-cowboy til å stå for byggingen av kjernekraftverket. Han hadde bygd opp selskapet til å bli et Fortune 500 selskap og blir beskrevet som “ a wheeler and dealer” av James Conca i Forbes. Kanskje ikke helt mannen til å lede the nuclear renaissance.

Selv om Shaw Group aldri hadde bygd kjernekraftverk før, og nødvendigvis ikke kjente til de ekstremt rigide kravene som stilles til kvalitet og gjennomføring, hadde selskapet på et tidligere tidspunkt kjøpt opp konkursboet til Stone & Webster, et selskap som var med og bygde en rekke kjernekraftverk fra 50-tallet og fram til 80-tallet. Oppkjøpet av Stone & Webster ga Shaw Group et slags skinn av kunnskap om den nukleære sektoren men 30 års opphold i nybygging gjorde at hele prosjektet kom galt ut fra start. 

SVEISER MÅTTE KAPPES UT

I 2012 rapporterte inspektører at stålet i fundamentet på den ene reaktoren ikke var korrekt installert, at den 300 tonn tunge reaktortanken nesten hadde ramlet av en togvogn og at en rekke sveiser måtte kappes ut og gjøres på nytt på flere moduler som skulle installeres i reaktoren. 

“Shaw clearly lacked experience in the nuclear power industry and was not prepared for the rigor and attention to detail required”, sa inspektør Bill Jacobs i 2012.  

Shaw fant ut det var en god ide å minimere sine tap og solgte hele Shaw Group til Chicago Bridge & Iron Company (CB&I) i 2012 for 3,3 milliarder dollar. Men i 2015 da CB&I forsto hvor knedypt de sto i byggeproblemer ble Shaw Group solgt videre til Toshiba og Westinghouse for 229 millioner dollar, bare for å slippe unna alle krav. 

Etter en uendelighet av rettssaker og konkurser har nå Westinghouse blitt solgt av Toshiba, det store japanske industrikonglomeratet som kjøpte Westinghouse midt under  “the nuclear renaissance”. Toshiba endte opp med å ta et tap på 6 milliarder dollar. 

Byggeprosjektet, som skulle være ferdig i 2016 er nå tatt over av Southern Company ved Voglte 2 og 3, mens Scana Corporation har gitt opp prosjektet og reaktorene ved V.C Summer Nuclear Power Plant ikke vil bli bygd. 

Om ikke annet virker det som om prosjektet ved Vogtle til slutt har havnet på kompetente hender, og de har møtt alle sine tidskrav etter at de selv overtok bygningen. Planen er nå at reaktorene starter opp i 2021 og 2022, seks år etter opprinnelig plan og for en byggekostnad som omtrent er dobbelt så høy som planlagt. 

Også her er det en parallell kinesisk historie der fire AP-1000 reaktorer på samme tid er bygd og satt i drift til omtrent en tredjedel av byggekostnaden i USA.

Sanmen Nuclear Power Plant sto ferdig i 2018. Foto: By 我 – 自己拍摄的, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32381236

TAPT KOMPETANSE OG GRØNN POPULISME

Det er flere likheter enn det er ulikheter med det som har skjedd både i USA og i Europa de siste 15 årene etter “the nuclear renaissance”. 

På begge sider av Atlanterhavet har det ikke vært bygd kjernekraftverk siden den store byggeboomen etter oljekrisa på 70-tallet, og dette kan tilskrives flere årsaker; liten vekst i strømforbruket; ingen eller liten anerkjennelse for kjernekraftens rolle som en utslippsfri energikilde, og en populistisk antinukleær politikk både i miljøorganisasjoner og i partier på sentrum-venstre aksen. 

To av de landene med den beste nukleære industrien i verden, Sverige og Tyskland, valgte politisk å legge ned næringen. I Sverige vedtok de i 1986 den såkalte Tankeforbudsloven som forbød å tegne, designe og bygge nye kjernekraftverk i landet. I både Sverige og i Tyskland ble De Grønne grunnlagt av motstandere av kjernekraft.

Både i USA og i Europa valgte industrien selv å bygge de største og mest kompliserte reaktorene noensinne konstruert, og det mens designarbeidet ikke var ferdig. 

I mellomtiden har den nukleære renessansen flytta seg til Asia og Midtøsten der kinesiske, russiske og koreanske selskaper har koblet opp i underkant av 100 reaktorer siden årtusenskiftet. De fleste av dem bygd for langt under halvparten av kostnaden i Vesten, stort sett til avtalt pris og avtalt tid. 

Er det så over og ut for kjernekraft i Europa og i USA? Nei, det virker ikke sånn. EPRen har tatt turen over kanalen og reaktoren som opprinnelig ble utviklet av tyskere og franskmenn blir nå bygget av briter. Klarsignalet for det andre kjernekraftverket med EPR-teknologi forventes nå i vinter, Sizewell C. Det er en identisk tvilling til Hinkley Point C, men med en annen finansieringsmodell som kan halvere strømprisen til forbruker.

I tillegg har Finland, Nederland, Frankrike, Bulgaria, Romania, Tsjekkia, Russland, Estland konkrete planer om å utvide sine reaktorflåter. USA og i Canada ligger det an til et kappløp ut over 2020-tallet for å få ferdigstilt de første små modulære reaktorene.