De fleste vet at kjernekraftverk lager atomavfall. Avfall som er radioaktivt, og som vil være radioaktivt i veldig lang tid. Men hva er egentlig dette avfallet? Hva består det av, hvordan ser det ut, og hvor stort problem utgjør det egentlig?

Atombrensel1https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Nuclear_Fuel_Pellets_(14492225000).jpg1
Man skiller gjerne mellom ulike nivåer av radioaktivt avfall: Lavnivå, mellomnivå og høynivå. Grensene mellom de ulike kategoriene varierer, men grovt sett kan man si at lavnivå-avfall er materialer som er (eller muligens er) blitt kontaminert av radioaktive stoffer (som oftest er dette avfall fra industri eller sykehus), mellomnivå-avfall er avfall som har vært i mer direkte kontakt med mer radioaktive stoffer (et eksempel på mellomnivå-avfall er gamle reaktorer), mens høynivå-avfall er brukt brensel fra en kjernereaktor. Lav- og mellomnivå-avfall er relativt lite problematiske, og kan i de fleste tilfeller deponeres som vanlig industriavfall. Disse to kategoriene står til sammen for nesten alt atomavfall i verden, både målt etter vekt og volum (97% av volumet)2, men en forsvinnende lav andel av radioaktiviteten (5%)3https://www.world-nuclear.org/nuclear-essentials/what-is-nuclear-waste-and-what-do-we-do-with-it.aspx.

Det som de fleste frykter, er derimot det høyradioaktive avfallet. I mengde utgjør dette avfallet svært lite (et eksempel: alt høyradioaktivt avfall produsert av all kjernekraft gjennom tidene i Storbritannia hadde i 2019 et totalt volum på 2150 m3 4https://en.wikipedia.org/wiki/Radioactive_waste. Dette volumet kunne man f.eks. fått plass til inne i en liten idrettshall). Hva er egentlig dette avfallet, hvordan ser det ut, og hva består det egentlig av?

Høyradioaktivt avfall – Hva er det, egentlig?

For det første: Det er ikke flytende, selv om det gjerne fremstilles slik i f.eks. tegnefilmene “The Simpsons” og andre steder. Brukt atombrensel består av faste metaller, som oftest organisert i staver, som det opprinnelige brenselet. For dette avfallet stammer jo fra brenselet, og har egentlig ikke forandret seg så mye etter at det ble lagt i reaktoren. Det består fremdeles av ca 96% av den opprinnelige uranen. Resten er fisjonsprodukter (3%) og plutonium (1%), samt bittesmå mengder andre transuraner5https://www.world-nuclear.org/information-library/nuclear-fuel-cycle/introduction/nuclear-fuel-cycle-overview.aspx.

Den opprinnelige uranen: 96% av atomavfallet er altså uran, som var der når det ble lagt inn i reaktoren, og som ikke har blitt påvirket av å være i reaktoren. Uranen er riktignok svakt radioaktiv, men det var den jo også allerede når man hentet den opp av bakken i utgangspunktet. 96% av avfallet er med andre ord nokså ufarlig.

Fisjonsprodukter: 3% av atomavfallet er fisjonsprodukter. Hva er nå det? Det som skjer i reaktoren, og som er det som frigir energi, er at urankjerner spaltes til andre, mindre atomkjerner. Disse spaltingene resulterer i mange ulike atomkjerner, mange av disse er radioaktive. Radioaktiviteten kan imidlertid variere en hel del. De aller fleste av fisjonsproduktene er såkalt kortlivede, med halveringstider på under 100 år. I tillegg finnes det sju ulike fisjonsprodukter med halveringstider på over 200 000 år6https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_fission_product#Radioactivity_over_time. Det mange kanskje ikke tenker over, er at det er slik at kort halveringstid betyr mye stråling, mens lang halveringstid betyr lite stråling. Det betyr at fisjonsproduktene er svært radioaktive når de kommer ut av reaktoren, men radioaktiviteten avtar veldig raskt. Noen fisjonsprodukter har en halveringstid på bare noen timer, og forsvinner derfor relativt raskt. Jod-131 har en halveringstid på 8 dager, og er i praksis derfor borte i løpet av noen måneder. De kanskje mest problematiske av de kortlivede fisjonsproduktene er strontium-90 og cesium-137, som begge har en halveringstid på rundt 30 år. Det betyr at det tar noen hundre år før disse er nede på neglisjerbare nivåer.

Etter noen hundre år er det dermed stort sett bare de langlivede fisjonsproduktene igjen. Disse vil være radioaktive i hundretusenvis eller millioner av år, men er til gjengjeld  svært lite radioaktive. Faktisk er strålingen fra de langlivede fisjonsproduktene 200 ganger mindre enn uranen gjorde når den ble gravd ut7https://www.radioactivity.eu.com/site/pages/Long_Lived_Fission_Products.htm. Radioaktiviteten er med andre ord ikke lenger spesielt relevant. Riktignok er mange av disse fisjonsproduktene likevel kjemisk giftige, men det blir jo på samme måte som annet avfall vi graver ned (kvikksølv, bly osv). Og i de bittesmå mengdene atomavfall som produseres (sammenlignet med industrielt avfall til f.eks. solcelleproduksjon), vil vi påstå at giftigheten av disse stoffene ikke er noe virkelig problem.

Plutonium og andre transuraner: De siste 1% av atomavfallet består av de såkalte transuranene. Dette er stoffer med atomkjerner tyngre enn uran, de har ikke blitt dannet ved fisjon, men ved at uran og andre atomkjerner har absorbert nøytroner, som deretter har blitt omdannet til protoner, slik at vi ender opp med grunnstoff med høyere grunnstoffnummer enn uran (derav navnet transuraner). Dette er stoffer som (så vidt vi vet) ikke eksisterer naturlig noe sted på jorden, det er utelukkende kunstige grunnstoffer. Dette kan nok gjøre at noen frykter disse stoffene, men så er de da også som oftest temmelig giftige. De er mindre radioaktive enn de kortlivede fisjonsproduktene, men i motsetning til fisjonsproduktene avgir de ofte såkalt alfastråling, som er svært kraftig men har veldig kort rekkevidde. Det betyr at for å ta noen skade av strålingen fra transuraner, må man få stoffene inn i kroppen, enten ved å spise dem eller puste dem inn. Og heldigvis er det nokså usannsynlig at noe slikt skjer, da disse stoffene som oftest er uoppløselige (og dermed ikke så lett kommer inn i maten vår), og veldig tunge (og dermed ikke blir svevende i lufta som støvpartikler vi kan puste inn)8https://www.radioactivity.eu.com/site/pages/lesactinides.htm.

Bortsett fra plutonium produseres dessuten de andre transuranene i veldig små mengder. Plutonium derimot er et stoff som bekymrer mange. På Naturvernforbundets side kan vi for eksempel lese at “plutonium [vil] være dødelig radioaktivt i 500 000 (femhundre tusen) år, mens uran har en halveringstid på 4 500 000 (fire millioner femhundre tusen) år.”9https://naturvernforbundet.no/myter-om-atomkraft/category4216.html. Det er litt uklart hvor de har det siste tallet fra, da ingen kjente uranisotoper har denne halveringstiden, sannsynligvis mener de 4,5 milliarder år, som er halveringstiden til U238 (den vanligste uranisotopen). Når de skremmer med slike lange halveringstider, viser Naturvernforbundet at de ikke forstår (eller antar at leseren ikke forstår) hvordan radioaktivitet fungerer. Det er nemlig slik at radioaktive partikler omdannes til andre partikler idet de sender ut radioaktiv stråling, og halveringstiden er et mål på hvor fort denne omdanningsprosessen går. U238, med en halveringstid på 4,5 milliarder år, er derfor svært LITE radioaktivt. Når det gjelder plutonium, har den vanligste isotopen (Pu-239) en halveringstid på 24 100 år. Etter 500 000 år har det gått ca 20 halveringtider, så man sitter igjen med ca en milliondel av av plutoniumet man begynte med. Så hvorvidt det er dødelig etter 500 000 år, er jo først og fremst et spørsmål om hvor mye plutonium du begynner med. Har du i dag nok plutonium til å drepe en million mennesker, vil dette fremdeles være nok til å ta livet av ett menneske om 500 000 år.

Men hvor dødelig er plutonium? Ifølge fysikeren Bernard Cohen, er ett pund (454 gram) nok til å ta livet av 2 millioner mennesker10http://www.phyast.pitt.edu/~blc/book/chapter13.html. Det er dog en liten hake: Plutoniumet må være i form av små støvpartikler, som alle disse menneskene må inhalere dersom de skal dø11Plutonium er langt mindre giftig hvis man inntar det i maten. Cohen ble berømt for å ha utfordret sine meningsmotstandere til en duell: Han skulle spise like mye plutonium (i vekt) som de spiste koffein. Det var ingen som bet på. Giftigheten til plutonium (inntatt som mat) kan med andre ord muligens være sammenlignbar med eller mindre enn et så dagligdags stoff som koffein…. Og plutonium, som er et tungt metall, er veldig vanskelig å få til å sveve i luften som støvpartikler. Atomprøvesprengninger har spredt ca 10 tonn plutonium i atmosfæren12https://www.radioactivity.eu.com/site/pages/Plutonium_Properties.htm. Siden 454 gram plutonium er nok til å ta livet av 2 millioner mennesker, burde disse 10 tonnene vært tilstrekkelig til å ta livet av over 40 milliarder mennesker. Selv om dette plutoniumet altså ble spredd ut i atmosfæren, er det så vidt vi vet ikke noen tilfeller noe sted i verden der mennesker har dødd som følge av å puste inn plutonium-støv. Plutonium fra prøvespregningene har ganske enkelt falt til jorden (eller til havet, der det har sunket til bunns), og siden plutonium er kjemisk lite aktivt, har det bare blitt liggende i jorden uten å gjøre skade.

Så selv om plutonium er både radioaktivt og kjemisk giftig, er farene ved å oppbevare plutonium sterkt overdrevet, da det altså er vanskelig å få dette stoffet inn i mennesker (eller andre deler av biologien, for den saks skyld).

Plutonium er dessuten gjenbrukbart, da det inneholder store mengder energi som kan frigjøres ved å gjenbruke den i reaktorer. Dette har franskmennene gjort i flere år allerede, de separerer ut plutonium og uran fra det brukte brenselet, og forer kraftverkene sine med en blanding av uran og plutonium13https://www.iaea.org/newscenter/news/frances-efficiency-in-the-nuclear-fuel-cycle-what-can-oui-learn. Fremtidige reaktorer vil trolig også kunne benytte plutonium i enda større grad enn i dag. Dette ligger nok fremdeles noen år frem i tid, men det har for eksempel blitt sagt at med nye reaktortyper vil plutoniumbeholdningen i Storbritannia kunne sørge for 100% av elforsyningen i landet i 500 år14https://en.wikipedia.org/wiki/PRISM_(reactor).

Hvor mye avfall?

Vi har nå sett litt på hva avfallet består av. Men hvor store mengder snakker vi om, egentlig? USA, som ikke gjenvinner noe av sitt brukte atombrensel, produserer ca 2000 tonn høyradioaktivt avfall årlig15https://www.energy.gov/ne/articles/5-fast-facts-about-spent-nuclear-fuel, fra en kjernekraftproduksjon på ca 800 TWh16https://www.world-nuclear.org/information-library/country-profiles/countries-t-z/usa-nuclear-power.aspx. Det gir 2,5 tonn pr TWh17Med gjenvinning av avfallet slik de gjør i Frankrike, ville mengden avfall pr TWh vært mindre.. Norges totale strømproduksjon ligger på snaut 150 TWh årlig18https://www.nve.no/energiforsyning/kraftproduksjon. Statnett har regnet ut at 213 TWh vil være nok til å elektrifisere absolutt all energi i hele Norge19https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/et-elektrisk-norge–fra-fossilt-til-strom.pdf, altså både transport, industri, varme osv. Med 2,5 tonn avfall per TWh, betyr det at dersom all energi vi bruker i Norge kom fra kjernekraft, vil den totale mengden høyradioaktivt avfall per år bli ca 53 kubikkmeter20med en tetthet på ca 10 kg pr liter. Dette avfallet får god plass i et par små studenthybler21Merk at dette ikke betyr at vi mener atomavfall bør lagres i studenthybler (selv om alle som har studert vet at det ofte samler seg nokså store mengder avfall på slike hybler over litt tid).. Og da snakker vi altså om ALT det høyradioaktive avfallet, fra ALL kraftproduksjon, for å produsere ALL energi Norge forbruker (både lys, varme, industri, biler, busser, lastebiler og all annen transport osv) i løpet av et år!22En annen populær måte å visualisere slike ting på, er ved bruk av fotballbaner. Tar man alt det høyradioaktive avfallet som ville blitt produsert årlig i et 100% kjernekraft-drevet Norge, og stablet det på en fotballbane, ville høyden på stabelen blitt ca 7 millimeter…

Per nordmann utgjør dette avfallet 10 milliliter (ml) i året, altså et par teskjeer. Hvis du lever 83 år (som er forventet levealder), vil dine 10 ml i året komme opp i litt under en liter. Dette er altså det høyradioaktive avfallet du ville etterlate deg dersom absolutt all din energibruk, gjennom hele livet ditt, kommer fra kjernekraft!

Merk forresten at dette er basert på at vi ikke gjenvinner noe av avfallet. Avfallet inneholder som nevnt både uran og plutonium, hvis dette gjenvinnes til ny kjernekraft vil mengden avfall pr energienhet bli enda mindre.

Men hvor kan vi gjøre av avfallet?

I det øyeblikket man tar det brukte brenselet, som nå altså har blitt avfall, ut av en reaktor, gjør den kraftige radioaktiviteten at avfallet utvikler svært mye varme. Derfor må det kjøles ned i noen år, dette gjøres i store vannbassenger, som oftest plassert i eller ved selve kraftverket. Vannet har her to funksjoner. For det første kjøler det som nevnt ned avfallet, slik at dette ikke smelter. For det andre fungerer vann ypperlig som et vern mot stråling. Det betyr at det er helt trygt å oppholde seg rett ved siden av dette bassenget, selv om det ligger store mengder høyradioaktivt materiale på bunnen. Det er til og med trygt å svømme i det23https://what-if.xkcd.com/29/, så lenge du ikke dykker helt ned til atomavfallet. Siden vannet også beskytter deg mot kosmisk stråling og annen bakgrunnsstråling som du utsettes for hele tiden, vil du faktisk utsettes for mindre stråling når du oppholder deg i et basseng fylt med høyradioaktivt avfall, enn du vanligvis utsettes for på landjorden!24Noen foreslo i et kommentarfelt på Facebook en gang (neppe helt seriøst) at man burde bruke atomavfall til å varme opp svømmebassenger. Det kunne kanskje fungert teknisk, men sannsynligvis ville det vært vanskelig rent PR-messig. “Vårt svømmebasseng er varmet opp med 100% CO2-fri energi, vi bruker utelukkende rent atomavfall fra det lokale kjernekraftverket” ville neppe trukket veldig mange kunder, selv om det altså muligens kunne vært helt trygt…

 

Brukt brensel blir oppbevart i bassenger for avkjøling25https://www.flickr.com/photos/nrcgov/14698776453

Etter å ha blitt kjølt ned i et par tiår, tas avfallet opp fra bassengene og oppbevares i beholdere på bakken. De fleste ser på dette som en midlertidig løsning, enten til man finner et sted å grave det dypt nok ned til at det kan ligge trygt og upåvirket av naturkreftene i minst 100 000 år, eller til man får i gang en ny generasjon reaktorer som kan bruke dette avfallet som brensel.

Når det gjelder nedgraving, er finnene de som har kommet lengst, de er nå i ferd med å ferdigstille et gruveanlegg kalt Onkala, som er beregnet å kunne lagre alt høyradioaktiv avfall produsert i Finland de neste 100 årene. Her pakkes avfallet først inn i jernbeholdere, deretter i kobberbeholdere, som legges 450 meter under jorden, dekkes av bentonitt, før hele gruvegangen fylles igjen med leire og småstein26https://www.nsenergybusiness.com/projects/onkalo-nuclear-waste-disposal-facility/. Det er gjort grundige analyser og simuleringsstudier for å se hvordan fremtidige befolkninger kan påvirkes av lekkasjer fra avfallet, studier har vist at selv om man antar at kobberbeholderne forsvinner etter bare 1000 år, så vil en person som oppholder seg på det mest forurensede området hele livet sitt, og bare spiser mat og drikker vann fra dette området, i verste fall kanskje få i seg like mye radioaktivitet som man får av å spise to bananer, i løpet av hele livet27https://jmkorhonen.net/2017/03/10/what-does-research-say-about-the-safety-of-nuclear-power/ Disse studiene er riktig nok gjort av Possiva, som er de som bygger anlegget, men resultatene er uansett så lave at selv om de f.eks. underdriver risikoen med en faktor 1000, blir stråledosene uansett veldig lave. Og vi har enda til gode å se noen komme med motstridende beregninger eller simuleringer..

Og prisen? Den er estimert til 3,5 milliarder euro28https://www.nytimes.com/2017/06/09/science/nuclear-reactor-waste-finland.html, altså ca 40 milliarder norske kroner, i løpet av de hundre årene det vil ta å fylle opp lageret. Det er altså snakk om ca 400 millioner kroner i året. Det kan høres mye ut, men med Finlands kjernekraftproduksjon på drøyt 20 TWh årlig29https://www.world-nuclear.org/information-library/country-profiles/countries-a-f/finland.aspx (som trolig kommer til å øke en del i årene fremover), blir dette 2 øre per kWh. Dette er forøvrig allerede bakt inn i prisen, finske kjernekraftverk har i årevis betalt inn til et fond for atomavfallshåndtering, som nå inneholder ca 2,6 milliarder euro30https://valtioneuvosto.fi/en/article/-/asset_publisher/1410877/raportti-valtion-ydinjatehuoltorahaston-sijoitustoiminnan-tuottavuutta-mahdollista-kehittaa. Finnene har med andre ord allerede betalt ned godt over halvparten av kostnadene for avfallshåndtering for de neste hundre årene.

Men hvorfor er det bare Finland som er i gang med å grave ned avfallet sitt? I andre land med kjernekraft oppbevares det brukte brenselet som oftest i nærheten av kjernekraftverkene, i begynnelsen under vann for å holde det avkjølt, og så i beholdere på bakken (se bilder under). Hvorfor graver de det ikke bare ned, slik finnene gjør? Svaret på det er nok dels politikk, og dels økonomi. Det har de fleste steder vist seg vanskelig politisk å finne et sted å grave ned slikt avfall, fordi lokalbefolkningen ofte arrangerer store protester (lokalbefolkningen i området rundt Onkalo i Finland er derimot for det meste tilhengere av prosjektet, en avstemming i kommunestyret resulterte i 20 stemmer for, og 7 stemmer mot). Og så er det jo ikke gratis heller, selv om 2 øre per kWh er lite (og de aller fleste land har allerede avgifter på kjernekraft som samles i fond nettopp til dette formålet), har det likevel vist seg billigere og enklere å bare lagre og sikre det over bakken. Det sier kanskje noe om hvor lite dette problemet faktisk er. Og med tanke på fremtidige muligheter til å anvende dette avfallet som brensel i nye reaktorer, er det kanskje ikke så dumt å oppbevare det på en tilgjengelig måte.

Beholdere for oppbevaring av brukt brensel31https://www.flickr.com/photos/nrcgov/7845746956

Klarer vi å lagre det lenge nok?

“Avfallet må lagres i hundre tusen år”, er en påstand man ofte hører. Kan det stemme? Hvorfor akkurat 100 000 år? Først og fremst er nok dette en politisk beslutning. Avfallet er radioaktivt i tusenvis av år, eller egentlig milliarder av år, det vesentlige er egentlig når radioaktiviteten er lav nok til å ikke lenger anses som relevant. En naturlig sammenligning kan da være å se på radioaktiviteten til avfallet i forhold til radioaktiviteten til uranen som i utgangspunktet ble hentet ut av jorda. På figuren under kan man se et plott som viser utviklingen i radioaktivitet over tid, og her kan vi se at strålingen fra avfallet er nede på nivå med den opprinnelige uranen (horisontal linje midt i plottet) etter et sted mellom 1000 og 10 000 år. Etter dette fortsetter den å synke jevnt og trutt, og etter 100 000 år er radioaktiviteten svært lav. 100 000 år er derfor et politisk besluttet tidsrom, for å ha litt ekstra slingringsmonn.

Utvikling av radioaktivitet i det brukte brenselet som funksjon av tid32https://www.world-nuclear.org/information-library/nuclear-fuel-cycle/introduction/physics-of-nuclear-energy.aspx. Den øverste kurven viser total radioaktivitet, de andre kurvene viser bidrag fra ulike isotoper i avfallet. Merk logaritmisk skala på begge aksene (dvs hvert trinn er en tidobling av det forrige).

Men kan vi klare å sikre avfallet i 100 000 år, da? Er det i det hele tatt mulig for oss mennesker å forholde oss til så lange tidsrom? Pyramidene ble jo bygd for “bare” 5000 år siden, sier gjerne skeptikerne. Men da undervurderer man vår evne til å beregne og estimere levetider ganske kraftig. Man vet for eksempel mye om hvor lang tid det tar naturen å bryte ned ulike avfallstyper, eksempelvis er det estimert at naturen bruker over en million år på å bryte ned en glassflaske33https://www.avisa-valdres.no/soppel/miljo/nyheter/sa-lang-tid-tar-det-for-soppelet-du-kaster-i-naturen-forsvinner/s/5-54-158477. Glass er forresten noe som ofte brukes til å pakke inn radioaktivt avfall34https://www.azom.com/article.aspx?ArticleID=18307, så siden det kan vare i over en million år, er man jo egentlig allerede i mål når man har gjort det. Men i tillegg kan man altså grave det ned i stabile grunnfjellsformasjoner, slik finnene gjør. Også her kan man uttale seg med stor sikkerhet om hvordan fremtiden vil se ut, geologi er en temmelig eksakt vitenskap som er vant til å operere med perioder på hundrevis av millioner år. Det er ikke spesielt vanskelig for geologer å vite nokså eksakt hva som kommer til å skje med et gitt fjell i løpet av de neste hundre tusen årene, selv om det er vanskelig for oss andre å se det for oss, rent intuitivt.

Hvor giftig er det, egentlig?

Vi har altså sett at mengden avfall er temmelig liten, og at det er fullt mulig å håndtere dette avfallet på en trygg måte, også over en lang tidshorisont. Men et viktig spørsmål, som sjelden blir stilt, er: Hvor farlig er dette avfallet, egentlig? Vi kaller det “høyradioaktivt avfall”, det må jo bety at det er fryktelig farlig, eller?

Man kan bli eksponert for stråling på to måter, enten eksternt (ved at man oppholder seg i nærheten av en strålekilde), eller internt (ved at man f.eks. spiser en strålekilde, som dermed vil gi fra seg stråling inne i kroppen). Etter noen hundre år, når de kortlivede fisjonsproduktene er borte, er det transuranene som står for den meste av strålingen. Disse sender som sagt ut alfastråling, som ikke er skadelig med mindre man får det inn i kroppen35Alfastråling har lav evne til å trenge gjennom materie, og klarer ikke engang komme gjennom det ytterste laget av døde hudceller utenpå huden vår. Etter noen hundre år er det derfor den interne strålingen man er bekymret for, altså at noen en gang i fremtiden skal få rester av vårt radioaktive avfall inn i kroppen, for eksempel gjennom mat eller drikkevann.

Men det er viktig å kvantifisere hva dette faktisk betyr. Fysikkprofessoren Bernard Cohen har estimert dødeligheten til radioaktivt avfall36http://www.phyast.pitt.edu/~blc/book/chapter11.html, målt som hvor stor mengde avfall som trengs for å ha en rimelig sjanse for å ta livet av ett menneske. Kort tid etter at det tas ut av reaktoren, estimerer han at det trengs 0,28 gram, etter 100 år trengs det 2,8 gram, etter 600 år trengs det 28 gram og etter 20 000 år trengs det 454 gram37Tallene er konvertert fra unser (oz) og pund (lb).. Disse dosene kan vi nå bruke til å sammenligne med andre giftige stoffer. For eksempel har bly en dødelig dose på ca 31,5 gram38https://www.cdc.gov/niosh/idlh/7439921.html Dødelig dose oppgis å være 450 mg pr kg kroppsvekt. 31,5 g bly vil dermed være nok til å ta livet av en person på 70 kg., høyradioaktivt avfall er altså omtrent like giftig som bly etter 600 år. Kadmium er noe giftigere enn bly, med en dødelig dose på 1500-8900 mg39https://rais.ornl.gov/tox/profiles/cadmium.html, mens arsenikk har en dødelig dose på bare 140-1400 mg40https://www.healthandenvironment.org/environmental-health/environmental-risks/chemical-environment-overview/arsenic.

Kadmium og arsenikk brukes i enkelte typer solceller, mens bly er et viktig materiale i mange typer batterier. Og produksjonen av disse er ikke uten en viss risiko for utslipp. For noen år siden ble det for eksempel advart om at produksjon av batterier til solkraft i Kina og India kunne føre til utslipp av så mye som 2,4 millioner tonn bly41https://www.sciencedaily.com/releases/2011/08/110831115918.htm.

Til sammenligning ville all verdens høyradioaktive avfall, dersom all verdens elektrisitet ble produsert av kjernekraft4227 600 TWh i 2019, vært ca 69 000 tonn pr år. Etter 600 år ville disse 69 000 tonnene vært omtrent like giftige som bly, som det slippes ut 340 000 tonn av hvert år bare i USA43https://www.epa.gov/trinationalanalysis/lead-releases-trend (utslippene er ca 750 millioner pund årlig, dette tilsvarer ca 340 000 tonn)

Nå er ikke poenget vårt at bare fordi om andre kilder til forurensning også er farlige, er ikke atomavfall noe problem. Vi mener heller ikke at man skal behandle atomavfallet på en uforsiktig måte. Men poenget vårt er å sette atomavfallsproblematikken litt i perspektiv, ved å sammenligne med andre former for farlig avfall. Mange tenker at dette avfallet er kjempefarlig i hundre tusen år, mens det altså i realiteten er omtrent som som bly allerede etter 600 år, men i mye mindre mengder. Når vi lagrer atomavfallet vårt trygt dypt under jorden i 100 000 år, er det altså mindre farlig enn bly de siste 99 400 årene.

Så kan vi jo også legge til at selv om atomavfall varer lenge, varer bly enda lengre. Bly er ikke radioaktivt, og har derfor ingen halveringstid. Hvis du pakker inn og graver ned ett tonn bly i dag, har du derfor fortsatt ett tonn nedgravd bly om 1000 år, om 100 000 år og om 100 millioner år. Og da er det fremdeles nøyaktig like giftig som det er i dag.

Konklusjon

Vi har altså sett at mengden høyradioaktivt atomavfall er veldig liten, at avfallet er enkelt å håndtere fordi det er i fast form, sprer seg nokså lite ved en eventuell ulykke fordi det er tungt og lite kjemisk aktivt, og etter noen hundre år er mindre giftig enn mange andre substanser vi håndterer og slipper ut. Likevel har det hele tiden vært en voldsomt fokus på dette avfallet, noe som blant annet har ført til at kjernekraftindustrien er, som omtrent den eneste industrien i verden, nødt til å håndtere absolutt alt avfallet den produserer, mens det i de fleste andre bransjer er vanlig å slippe avfallet rett ut, i atmosfæren, sjøen eller deponier på land. Så når noen påstår at vi skyver problemet med atomavfall over på neste generasjon (og mange hundre generasjoner fremover), er sannheten heller det motsatte. Når for eksempel finnene legger sitt avfall hundrevis av meter under jorden, kommer ikke fremtidige generasjoner til å være i nærheten av å merke noe som helst til dette avfallet i det hele tatt.

Det vi skyver over på neste generasjon, er alt det andre avfallet vi etterlater oss – inkludert alle de gamle vindturbinene og solcellepanelene, som våre etterkommere blir nødt til å demontere, sortere og gjenvinne, inkludert håndtering av bly, kadmium og andre giftige stoffer. Vår sivilisasjon produserer i det hele tatt enorme mengder giftig avfall, atomavfallet er vel egentlig nesten det eneste som ikke overlates til neste generasjon.