10 år siden Fukushima-ulykken

Denne uka er det 10 år siden vi kunne lese følgende overskrifter i norske aviser; “Verden holder pusten i frykt for atomkatastrofe”, “Atompesten”, “Atomkraft er selvmord”, “ATOMFORBANNELSEN. Et nytt atomhelvete truer Japan. Dødssky tuer Tokyo”.

Vi snakker selvsagt om hendelsene som utspant seg ved kjernekraftverket Fukushima Daiichi i dagene etter den store tsunamien som traff Japan 11. mars i 2011. Fasiten nå ti år senere er imidlertid at ingen har dødd av radioaktiv stråling som ble sluppet ut fra kraftverket, og sannsynligvis vil ingen noen gang gjøre det heller. 

Men konsekvensene av ulykken har vært og er dødelige, bare ikke på det viset vi tror. 

TSUNAMI-MONOLITTER

Det skal vanskelig gjøres å finne et verre sted å anlegge et industrianlegg enn på de lavtliggende områdene på Japans østkyst. Dette et av de mest geologisk aktive områdene i verden der det ligger ved siden av Ildringen i Stillehavet, et 40 000 kilometer langt hesteskoformet belte av platetektoniske grenser, vulkaner og dyphavsgroper. 

Tsunamier er ikke et ukjent fenomen i Japan. Dette er også grunnen til at det finnes hundrevis av såkalte tsunami-monolitter langs den japanske kysten med påskriften; “ikke bygg nedenfor dette punktet”. Tynne lag av silt finnes i bakken nedenfor steinene og viser hvor tsunamibølger har slått opp over kysten for mer enn 600 år siden. 

Japan har alltid vært fattig på brennbare ressurser og da landet skulle bygges opp og industrialiseres etter ødeleggelsene i andre verdenskrig ble kjernekraft etterhvert sett på som et alternativ til import av kull, olje og gass. Det første japanske atomkraftverket startet opp i 1961. Byggingen av den første reaktoren ved Fukushima Dai-chi startet i 1967 og var den første av totalt seks kokvannsreaktorer ved anlegget. 

TO FORSKJELLIGE IDEER

Reaktorene som senere skulle spille hovedrollen i Fukushima-ulykken, reaktorene 1 til 4, var av en spesiell og allerede den gangen omdiskutert modell fra General Electric i USA som heter Mark-1. Reaktorene ble bygd i starten av den nukleære boomen, en tid med skarp konkurranse mellom de to amerikanske selskapene General Electric og Westinghouse, som hadde to forskjellige ideer om hvordan reaktorer skulle utformes. 

Reaktorer er på sett og vis bygd opp som russiske matryoshka-dukker, det er lag på lag med fysiske barrierer som skal hindre at radioaktive stoffer komme ut i miljøet. Den innerste dukken er selve drivstoffstavene av zirkonium som innkapsler drivstoffet som er uranoksid-pellets. Drivstoffstavene er buntet sammen i kassetter og plasseres inne i en stor reaktortank av mer enn 10 centimeter tykt stål. Omtrent som varmtvannsberederen din, bare litt større. Dette er den andre matryoshka-dukken. 

Så kommer den fundamentale forskjellen mellom Westinghouse og GE sine reaktorer. Westinghouse brukte separate dampgeneratorer; først en primær-kjølekrets som leverer varmt vann under høyt trykk til to, tre eller fire dampgeneratorer, som igjen leverer damp til generatoren som lager strøm. Denne typen kalles trykkvannsreaktorer, da vannet holdes i flytende form under høyt trykk i den primære kjølekretsen og i reaktorkjernen. 

GE tillot dampen å dannes i reaktortanken som gikk direkte til generatoren og kalles derfor en kokvannsreaktor. Dette ga mye mindre rør som skulle sveises og et forenklet design og var potensielt billigere å bygge. 

BETONGTØNNA

Men en fordel hadde Westinghouse og det var at den fysiske størrelsen på reaktortanken ble relativt liten siden produksjonen av damp foregikk et annet sted. Det gjorde det enkelt for dem å bygge en ytre beskyttelsestruktur i 1 meter tykk betong. Omtrent som at du setter en tønne over de to innerste matryoshka-dukkene. Det er ikke elegant, men det funker.

Over tid ble forskjellige versjoner av Westinghouse sin reaktor den mest bygde modellen verden over. En av fordelene den store tønna gir er masse volum for damp å utvide seg i hvis et trykksatt rør ryker. Betongtønna er også en enkel og effektiv måte å holde på radioaktive materialer i tilfelle at brenselet i reaktortanken skulle smelte. Dette viste seg effektivt ved Three Mile Island-ulykken i USA i 1979 der drivstoffet i en reaktor smeltet uten at det førte til noe større utslipp av radioaktivt materiale.  

GE kunne på sin side ikke bygge en betongtønne fordi reaktortanken deres med innebygd dampgenerator ble så høy at det ville blitt en voldsom konstruksjon. I stedet gikk de for å sette enda en matryoshka-dukke i stål utenpå de to innerste. Og over den igjen kommer reaktorbygningen som bare er en enkel stålkonstruksjon som huser krana som heiser drivstoffet inn og ut av reaktoren. 

Beskyttelsesstrukturen til Mark-1 reaktoren ser ut som en opp-ned lyspære som omslutter selve reaktortanken og er laget av 15 centimeter tykt stål. I volum er beskyttelsestrukturen mye mindre enn Westinghouse sin løsning, noe som gjorde reaktoren billig og rask å bygge. 

Men om et trykksatt rør skulle ryke inne i beskyttelsesstrukturen ga det liten plass for dampen å utvide seg i, så det ble laget et et separat smultringformet kammer under selve reaktoren. Kammeret var halvveis fylt med vann, og i tilfelle et rør med mange hundre grader trykksatt vann ryker i reaktoren, ledes vannet og dampen ned i smultringen for å redusere varmen og trykket. 

VILLE SE HVA DEN VAR GOD FOR

Men som kjernefysiker og forsker James Mahaffey skriver i boka Atomic Accidents var denne smultring-løsningen omdiskutert i GE omdiskutert allerede da de første Mark-1 reaktorene ble bygd. For selv om systemet på papiret virket som en elegant løsning var ingeniører hos GE bekymret for hvordan systemet ville takle et worst-case scenario med maks belastning. Det skulle noen tyskere finne ut av. 

Wuergassen kjernekraftverk var det første kommersielle kjernekraftverket bygd i Tyskland og den første reaktoren sto klar i 1971 med en GE Mark-1 reaktor. Tyskerne hadde fått med seg den til da interne debatten i GE om sikkerheten til denne rektormodellen og bestemte seg for å se hva den var god for. De kjørte reaktoren opp til maks effekt og åpnet åtte trykkventiler med mange hundre grader varm vanndamp ned i smultringen. 

Det gikk dårligere enn noen i GE hadde trodd. Vanndampen oppførte seg ikke som planlagt. Vanndampen begynte å rotere rundt i kammeret og kreftene var så store at det nappet støttestagene opp av betonggulvet og forårsaket kostbare ødeleggelser. 

Dette gjorde at GE ettermonterte en del ekstra sikkerhetssystemer på de eksisterende Mark-1 reaktorene og at de i påfølgende modeller, Mark-2 og Mark-3, fikk et helt annet design med mye mer betong og større volum. Reaktorene nummer 5 og 6 ved Fukushima var av disse videreutvikle modellene. 

RISIKO VED STRØMBRUDD

Noe av det viktigste som skjer i en reaktor etter en nødstopp der kontrollstaver går inn og stopper kjedereaksjonen er å få pumpet vann gjennom reaktoren for å hente ut restvarmen. Når kontrollstavene går inn faller effekten i reaktoren med 93 prosent, men grunnet radioaktivt henfall er det fortsatt en varmeproduksjon på rundt 7 prosent igjen. Etter et døgn er effekten 1 prosent. Frem til at drivstoffet har blitt kjølnet må vann pumpes gjennom reaktortanken for å hente ut denne varmen. 

Reaktorene ved Fukushima hadde litt varierende nødkjølesystemer, men de var alle avhengige av en ting; elektrisitet. Da enten i form av strøm fra dieselgeneratorer eller eksternt fra strømnettet. Allerede tidlig på nittitallet kom en rapport fra den amerikanske strålevernmyndigheten NRC som kritiserte sikkerheten ved Fukushima og påpekte at her var det en viss risiko for at hvis begge disse systemene faller ut, eksempelvis under en tsunami, så kan de stå uten nødkjøling. 

Men Japans strålevernmyndigheter la bort NRC-rapporten og forholdt seg heller til sin egen rapport som tilsa at en sånn hendelse var usannsynlig. Den 11. mars i 2011 ble det usannsynlige plutselig veldig sannsynlig. Da bøyde stillehavsplata av og Japan hoppet nesten to meter nærmere California og utløste et av de største jordskjelvene vi mennesker noen gang har registrert. 

STOPPET AUTOMATISK

Episenteret for jordskjelvet var 130 kilometer ut i havet øst for Japan og rundt 22 sekunder senere traff trykkbølgen land. Alle reaktorene i Japan er utstyrt med sensorer som gjør at de stenger ned automatisk ved et jordskjelv og det skjedde også 11. mars. Så også ved de tre reaktorene som var i drift ved Fukushima den dagen. Kontrollstavene gikk inn. Kjedereaksjonen stoppet. Vann ble pumpet forbi drivstoffet av backup diesel-generatorer og varmen ble hentet ut av kjernen. 

41 minutter etter jordskjelvet traff den første tsunamien på 4 meter kraftverket, uten å gjøre noe skade. Åtte minutter senere traff den andre og tredje tsunamibølgen kraftverket. Men de var på nesten 15 meter og oversvømte hele anlegget. Saltvann trengte inn over alt og kortsluttet alle elektriske kretser. Etter seks minutter stoppet dieselgeneratorene som var bygd i rom som ble oversvømt under bakkeplan. Tsunamien slo også ut tilgangen på ekstern strøm fra kraftnettet. Kraftverket var mørklagt bare minutter etter det hadde gått for full effekt. 

Tsunamien dundret videre inn over Japans østkyst, forbi de århundrer gamle tsunami-monolittene, og dro med seg fiskebåter, hus, blokker, fabrikker og alt annet som kom i dens vei. Strømlinjer, transformatorer, gassrør og alt av moderne infrastruktur måtte vike for bølgen. På vei ut i havet igjen tok vannet med seg rundt 18 000 mennesker. 

UTEN KJØLING

Ved Fukushima Daiichi var den mest akutte krisen å få tilbake strøm til reaktorene 1 til 3 og til kontrollrommene slik at de kunne følge med på hva som skjedde og gjenopprette kjøling av drivstoffet. 

Et kaotisk arbeid fulgte, i stummende mørke inne i kraftverket, blant havarerte biler, veier som var skylt bort og i frykt for nye tsunamibølger. En løsning de forsøkte seg på var å hente inn mobile dieselgeneratorer, men det var nesten umulig blant alt vrakgodset som lå rundt kraftverket og over veier som var borte. 

Fire og en halv time etter tsunamien traff hadde vannet i reaktor 1 kokt bort. Drivstoffet er laget av små pellets av oksidert uran på størrelse med det ytterste leddet på lillefingeren din. Pelletsene pakkes inn rør av zirkonium som er i overkant av 4 meter lange og buntes sammen i drivstoff-kassetter. Inne i reaktor 1 var det til sammen 400 slike drivstoff-kassetter med 69 tonn uranoksid.  

Med vannet borte og fortsatt en god del varmeproduksjon på et ganske avgrenset område begynte zirkonium-rørene bli så varme at de mistet sin strukturelle styrke og etterhvert smeltet. Når zirkonium smelter reagerer det med med vann og binder seg til oksygenmolekylene slik at det produseres fritt hydrogen, også kjent som knallgass. 

VENTILERTE UT

Baren noen timer etter tsunamien bygde trykket i reaktor seg opp til det punktet at reaktoroperatørene så seg nødt til å lette på trykket gjennom å åpne ventiler og slippe ut damp, hydrogengass og radioaktive stoffer ut i atmosfæren for å hindre at reaktortanken skulle revne. 

Men det trengtes en statlig godkjenning for å få tillatelse for å ventilere radioaktive stoffer ut i lufta, og det fikk de ikke før dagen etter tsunamien. Da var antakelig den ytre beskyttelsesstrukturen i stål i reaktor 1 allerede revnet og gassene hadde lekket ut i reaktorbygningen. 

Klokka 15.36 den 12 mars eksplodert hydrogengassen og reaktorbygningen. Det samme skulle gjenta seg 14. mars for reaktor 3 og 15. mars for reaktor 4. TV-bildene gikk verden rundt på sekunder.   

BIOLOGISK AKTIVE

Da brenselstavene i reaktorene smelta ble ikke temperaturen høyere enn i underkant av 2000 grader ved Fukushima. Bare to radioaktive stoffer hadde kombinasjonen av lavt nok smelte- og fordampingspunkt til at de kunne spres i atmosfæren samtidig som de er biologisk aktive og dermed utgjør en risiko; ulike isotoper av jod og av cesium. 

Det var en del andre radioaktive stoffer som fulgte med, men det er i hovedsak biologisk inaktive edelgasser som diffunderer ut i atmosfæren og har halveringstid på dager, timer eller minutter og kun vil utgjøre et problem om et menneske eksponeres for dem i et lukket rom. 

Jod-131 har en kort halveringstid på 8 dager og er borte etter tre måneder. I praksis er den eneste måten vi kan bli eksponert på gjennom å drikke melk fra drøvtyggere som har spist gress der det har vært avsatt jod-131. I kroppen samles jod opp i skjoldbruskkjertelen, og om den er mettet med vanlig jod vil radioaktivt jod passere gjennom kjertelen og kroppen uten å gjøre mye fra eller til. 

Tiltakene en setter inn for å hindre opptak av jod-131 er gjerne en kombinasjon av å slutte å drikke melk fra et område med nedfall og å ta tilskudd av vanlig jod. Om en skulle være så uheldig å få kreft i skjoldbruskkjertelen som følge av inntak av Jod-131 er dette en av de krefttypene som er lettest å behandle. Behandlingen av skjoldbruskkjertelkreft er forøvrig en så stor dose jod-131 at det tar livet av kreftcellene i skioldbruskkjertelen. 

Cesium-137 har en halveringstid på 30 år og i et menneskelig perspektiv vil det være tilstede i miljøet ganske lenge. Men som Brian P. Hanley skriver i boka Exposure and its treatment: A modern handbook er det ingen organer i kroppen som konsentrerer cesium i særlig grad og siden det er løst i vann passerer det bare gjennom kroppen. Cesium-137 har lang halveringstid og kort biologisk halveringstid, noe som gjør det relativt ufarlig. 

UBEGRIPELIG STORE TALL

Anslagene på hvor mye radioaktivt materiale som ble sluppet ut under Fukushima-ulykken varierer noe, og en studie utført av Norsk Institutt for Luftforskning (NILU) viser at det totale utslippet til luft fra ulykken var 130 peta becquerel (PBq) jod-131 og 36 PBq cesium-137. En annen studie fra Takuya Kobayashi (2013) viser et utslipp på 200 PBq Jod-131 og 13 PBq cesium-137. 

For meg sier disse tallene lite, annet enn at de nødvendigvis er veldig store. 

1 becquerel er en måleenhet som angir at det er et utsendt partikkel, alfa, beta eller gamma, per sekund. I kroppen vår er det til enhver tid mellom 7000 og 9000 Bq, i all hovedsak betastråler fra de radioaktive isotopene kalium-40 og karbon-14.

I det området av Finland som fikk mest nedfall fra Tsjernobyl-ulykken hadde folk i snitt 4000 Bq cesium i 1987. Folk som spiste mye vilt og ville bær kunne ha 10 ganger mer, uten at noe av dette har gitt utslag på finske kreftstatistikker.  

Når vi bruker jod-131 i medisinsk behandling for å ta livet av kreftceller får pasienter gjerne en dose på 5,5 giga becquerel (GBq). Som vi ser blir det alltid enorme tall når en oppgir stråling i Bq. 

Å oppgi mengde radioaktivt stoff i becquerel blir litt som å måle mengde sukker i antall sukkermolekyler eller å oppgi utslippet fra Deepwater Horizon-ulykka i antall oljemolekyler. 

HALV TILITERSBØTTE

For normalt sett oppgir vi mengde og volum i kilo, tonn, kubikkmeter eller liter. 

Om vi regner om til volum og vekt blir disse voldsomme becquerel-tallene fra Fukushima litt mer beskjedne. Da har vi mellom 11 og 43 gram jod-131 og mellom 4 og 11 kilo cesium-137. 

Ei teskje jod og ei halv tilitersbøtte med cesium. 

I følge NILU havnet 80 prosent av dette igjen på sjøen og diffunderte ut i verdens største hav. I Stillehavet er det fra naturens side over 2,5 milliarder tonn og 18 000 peta becquerel uran i tillegg til 7,5 millioner PBq kalium-40. Litt jod og cesium gjør ikke mye forskjell. 

Mye av den resterende mengden jod og cesium havnet litt ujevnt fordelt ut over områdene som ligger innafor kraftverket. På kart dukker det opp en rundt fire kilometer lang rødfarget stripe av cesium avsatt fra kraftverket og inn mot byen Iitate. I de områdene der det ble avsatt mest Cesium ble det målt over 3 millioner becquerel per kvadratmeter. Omregnet til vekt blir det 0,0000009 gram cesium per kvadratmeter. 

Men dette er altså stråling i miljøet rundt oss. For å beregne videre hva dette gir for dose i kroppen til oss mennesker må vi bruke en måleenhet som heter Sievert. Da regnes det blant annet inn hvordan vi eksponeres, hvilken type stråling det er snakk om, og en rekke andre faktorer for å finne ut hvor stor stråledose vi får.. 

Her er tommelfingerregelen at 1 Sievert (Sv) er en skikkelig høy dose og vil være dødelig i rundt ti prosent av tilfellene om du får den over kort tid og ikke får god medisinsk behandling. En vanlig nordmann får rundt 5 millisievert (mSv) per år, i hovedsak fra radon og naturlig bakgrunnsstråling. Det globale snittet ligger på 2,4 mSv, men det er steder som i Kerala i India og i Ramsar i Iran der folk lever med naturlig bakgrunnsstråling som gir dem mellom 40 og 130 mSv per år uten at det gir utslag på noe kreftstatistikk. 

EN CT-SCAN

Så hvilke stråledoser fikk folk i de byene nærmest kraftverket under ulykken? I byene Minamisouma, Iwaki, Fukushima og Iitate ville teoretisk sett en person som sto utendørs fra 11. mars til 8. april i 2011 fått en dose fra 5,4 til 1,5 mSv (Takeo Ohnishi 2012). Om vedkommende gikk inn og sov om natta ville dosen vært lavere. 

Dette tilsvarer dosen en får av en CT-skanning, bare fordelt ut over mye lenger tid.

Evakueringen av folk fra byene og områdene rundt kraftverket skjedde i flere omganger i dagene og månedene som fulgte ulykken. På det meste var rundt 160 000 personer evakuert fra hjemmene sine. I de senere årene har japanske myndigheter gradvis tillatt folk å komme tilbake, men fortsatt er i underkant av 50 000 personer evakuert. 

Brian P. Hanley skriver at basert på den vanlige måten å beregne kreftrisiko for for denne typen eksponering kan vi forvente 1 dødsfall ut av av 10 000 personer. Når så 160 000 personer evakueres kunne vi teoretisk sett ha forventet 16 krefttilfeller, hvorav halvparten ville ha hatt dødelig utgang.

INGEN FUNKSJON AV DOSE

De hypotetiske dødsfallene fra stråling er basert på den såkalte LNT-modellen. Vi veit med stor sikkerhet at det er en sammenheng mellom risiko for kreft og stråling i høye doser. Men metastudier gjort på feltet (McLean et.al 2017) sliter med å finne statistisk sikre sammenhenger under 100 mSv per år, og det har de slitt med snart i 100 år. 

LNT-modellen navigerer seg rundt denne usikkerheten ved å ekstrapolere den dokumenterte sammenhengen i høye doser ned til lave doser. Dette gjør igjen at det ikke finnes noen nedre grense for hva en kan regne som en “trygg” strålingsdose. Normalt sett sier vi at det er dosen som gjør giften, pærer inneholder blant annet formaldehyd uten at noen er bekymret fordi dosen er så lav. Men ikke så når det kommer til radioaktiv stråling. 

Spesielt lite egnet blir LNT-modellen når en overfører den til store befolkningsgrupper som har fått lave strålingsdoser, noe som UNESCAR (FNs vitenskapskomite på effektene av radioaktiv stråling) og ICRP (International Commission on Radiological Protection) advarer imot, men som gjøres jevnlig uansett som i eksempelet over. 

For å vise hvilke merkelige utslag LNT-modellen gir overfører forfatterne i læreboka Stråling og Helse modellen til dødsfall knyttet til bruk av aspirin. Om ti mennesker til sammen spiste 10 000 aspirin-tabletter er det sannsynlig 9 av 10 ville dødd. Gitt LNT-modellen vil vi også få ni dødsfall om 10 000 personer spiste 1 tablett hver. 

LNT-modellens mangler til tross anbefaler ikke japanske myndigheter at folk får flytte tilbake til evakuerte områder før strålingen har avtatt til under 20 mSv per år. Men ny forskning viser at ingen burde ha vært evakuert fra områdene rundt kraftverket. 

TRE OG EN HALV MÅNED

Det er i prinsippet fire alternativer en står ovenfor ved et større utslipp av radioaktivt materiale; midlertidig eller permanent evakuering, midlertidige forbud mot å spise mat produsert i området, og fjerning av radioaktivt materiale fra hus, infrastruktur og jordbruksområder. 

I en stor studie fra 2017 publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Process Safety and Environmental Protection vurderte et team ledet av professor Philip Thomas ved Universitetet i Bristol, hvilke tiltak som var rett å sette inn basert på det forskerne kaller “Loss of life expectancy”.

Forventet levetid ved fødsel i Storbritannia er 81 år, men eksempelvis vil livsstilsvalg som  røyking, inaktivitet, overvekt eller hard drikking forkorte forventet levetid med mange år. De som bor i London taper fire og et halv måned som følge av luftforurensning. Ingen vurderer å evakuere London av den grunn. 

Innbyggerne i Tomika, byens om fikk mest nedfall, kunne forvente å tape tre måneder levetid på å bli boende. De fleste evakuerte områdene fikk langt mindre nedfall og der er det snakk om dager eller timer. Og dette er basert på LNT-modellen som garantert overvurderer risikoen ved lavdose radioaktiv stråling. 

Konklusjonen fra forskerne er at ingen skulle ha vært evakuert fra områdene rundt Fukushima. Midlertidige forbud mot å bevege seg ute, forbud mot å spise enkelte matvarer produsert i områder burde vært på plass, og det burde vært brukt noe ressurser på å få fjernet radioaktivt nedfall fra boliger og jordbruksområder.  

Med disse betydelig mer moderate tiltakene mener forskerne at kostnadene ved å rydde opp etter Fukushima-ulykken skulle ha vært under en hundredel av hva Japanske myndigheter har tenkt å bruke; nå anslått til å være rundt 2000 milliarder kroner. 

DE FAKTISKE KOSTNADENE

I tillegg har evakuering-strategien hatt store kostnader i menneskeliv her og nå. En kaotisk evakuering og stress og depresjon av å være evakuert fra sine hjem har fram til nå kostet rundt 1600 menneskeliv. 

Og det stopper ikke der. Japan stengte ned alle sine kjernekraftverk i 2011 som da leverte 30 prosent av strømmen i landet. En del av denne elektrisiteten ble erstattet av kullkraft, som fører til økt partikkelforurensning og, ifølge en studie, 2300 ekstra dødsfall fram til 2017.

Dette skjedde ikke bare i Japan, en halv verden unna stengte også Tyskland ned halvparten av sine reaktorer i et anfall av populistisk panikk fra Angela Merkel, som igjen ga økt brenning av kull, økt luftforurensing og anslagsvis rundt 4600 ekstra dødsfall fram til 2017. 

Japan har endt opp med å kjøpe inn kull og flytende naturgass til en kostnad på mellom 30 og 50 milliarder dollar i året, som igjen har økt strømprisene til forbrukerne. Dette har også en kostnad i form av menneskeliv da folk skrur av varmen og fryser i hjel, noe som har tatt livet av rundt 1000 personer hittil

FUKUSHIMA-VANNET

Mye spalteplass har i årene etter ulykken blitt dedikert til det såkalte radioaktive vannet som japanerne vil sende på havet. Det står nå mellomlagret 1,2 millioner tonn vann som har vært brukt til å kjøle reaktorene i årene etter ulykken. Vannet inneholder tritium og karbon-14 som begge er radioaktive isotoper. Tepco og japanske myndigheter vil pumpe vannet på Stillehavet, men Greenpeace mener det representerer «serious long-term consequences for communities and the environment» og har laget seg en egen rapport på temaet. 

I følge rapporten kan det være så mye som 63,6 giga becquerel karbon-14 i vannet. Om vi regner det om til vekt igjen så er vi på 0,4 gram C-14, og fordelt på 1,2 millioner liter vann er dette godt innafor grenseverden for drikkevann. Og som nevnt lenger opp er det 7,5 millioner PBq kalium-40 i Stillehavet fra før. 

Karbon-14 dannes kontinuerlig av kosmiske protoner som treffer atmosfæren. Og som Nick Touran skriver på nettstedet whatisnuclear.com produseres det like mye karbon-14 i atmosfæren hvert 40. minutt som det står lagret i vanntankene ved Fukushima. 

Ingen foreslår å fange inn det og støpe det inn i betongtønner, som Greenpeace foreslår å gjøre med vannet fra Fukushima. 

ET ARGUMENT FOR KJERNEKRAFT

Alle de økonomiske og helsemessige konsekvensene har kommet som følge av at vi mennesker reagerer helt feil på atomulykker. Men det dukker ikke opp en journalist på døra til noen som har frosset hjel av å ha skrudd av varmen. Det blir ingen krigsoverskrift i avisa om noen får kols og kveles sakte som følge av partikkelforurensning fra brenning av kull. Du får ikke reportasje i magasinet om du drikker deg i hjel som følge av psykiske problemer og stigmaet av å være evakuert. Ingen grave-redaksjon stiller politikere til veggs for overreaksjon på en sånn hendelse. 

Men de tre enkle førstegenerasjons-reaktorene ved Fukushima var bygd på et sted de ikke skulle vært bygd. De tålte altså et jordskjelv større enn de var designet for. De holdt på mesteparten av de radioaktive stoffene da drivstoffet smeltet. Og sannsynligvis vil det aldri vise seg noen helsekonsekvenser av de radioaktive stoffene som unnslapp. 

Fukushima-ulykken er et argument for kjernekraft, for å bygge enkle reaktorer og for å øke bruken av kjernekraft. Og den viktigste lærdommen er at det er ikke Atompest (hva nå en det er) eller Dødsskyer som dreper etter en ulykke ved et kjernekraftverk, det er måten vi reagerer på atomulykker.